MINNE: Ved konsertstedet Bataclan hvor 89 mennesker ble drept under en konsert med Eagles of Death Metal 
Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
MINNE: Ved konsertstedet Bataclan hvor 89 mennesker ble drept under en konsert med Eagles of Death Metal Foto: Frank Karlsen / DagbladetVis mer

Vi trenger ikke mer overvåkning

På tide med is i magen før vi bryter ned personvernet.

Meninger

En av endringsledelsens største klisjeer kommer fra Daryl Conners bok Managing at the Speed of Change. I boken finner han opp begrepet «brennende plattform.»

I juli 1988 eksploderte Piper Alpha i Nordsjøen. 169 menneskeliv gikk tapt. En av de 61 som overlevde var Andy Mochan. Fra sykesengen fortalte Mochan om hvordan han ble vekket av eksplosjonen. Under ham brant det i olje. Vridd stål og annet nedfall lå i vannet under ham. På tross av alt dette hoppet Mochan 15 etasjer ned til vannet. Da han ble spurt om hvorfor han hoppet nølte han ikke et øyeblikk. «Enten måtte jeg hoppe eller så kom jeg til å brenne opp.»

Dette, sa Connor, er den brennende plattform man må forsøke å skape om man skal få til endring. Folk må føle at det å fortsette som i dag medfører den komplette fortapelse. På den måten kan man få folk med på å gjøre nesten hva som helst. Forskjellen mellom Connors plattform og den Mochan sto på er selvsagt at Connors er bevisst konstruert.

Hvert eneste år er det lederteam rundt om kring i verden som legger igjen mye penger i baren på diverse høyfjellshoteller for å diskutere temaet «hvordan kan vi lage en brennende plattform slik at vi får organisasjonen vår med på å endre seg i den retning vi vil?»Det vris på tall og det lages historier. Alle med det formål å få organisasjonen til å forstå at status quo er umulig å opprettholde og at ledelsens vei er den eneste farbare vei ut av fortapelsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et terrorangrep av den typen vi nettopp opplevde i Frankrike er et perfekt utgangspunkt for en brennende plattform. Sjokket og forvirringen som følger av en slik handling går hånd i hånd med følelsen av at vi må gjøre «noe». Det er lett for dem som lenge har hatt en agenda å si at «dette er noe», så dette må vi gjøre. Spesielt er det en bra tid for dem som øsnekr å innskrenke folks friheter. Innskrenkinger de i normale tider neppe ville fått gjennomslag for.

Oppskriften på å få folk med på å gi opp sine friheter følger en veldig enkel tretrinns oppskrift som har vært brukt gang på gang gjennom historien:

- Skap et dehumanisert og allestedsnærværende fiendebilde (si ting som at folk er «syke», «som dyr» etc)

- Overdriv faren (si at nå er ingen trygge?—?ikke at selv i Israel midt under intifadaen døde flere i trafikkulykker enn av terror).

- Skap en falsk dikotomi (om du ikke gjør X løper du terroristenes ærend)

Tretrinnsoppskriften har vært brukt utallige ganger. Den ble brukt etter 9/11 for å få gjennom Patriot Act i USA. Den ble brukt etter Enron-kollapsen for å få gjennom reguleringer av finanssektoren det egentlig ikke var flertall for. Nixon brukte den for å sette i gang krigen mot narkotika. Og folk som ønsker å ta fra oss frihet bruker den nå etter Paris for å få gjennomslag for både inngrep i personvernet vi frem til nå har klart å holde på avstand og restriksjoner på såvel bevegelsesfrihet som ytringsfrihet.

1. Skap et dehumanisert fiendebilde
Daesh er en grusom organisasjon. De er verdens nest mest voldelige terrorgruppe etter Boko Haram. De steiner folk til døde, kaster dem fra hustak, hashugger og brenner folk levende. Det er ikke spesielt vanskelig å dehumanisere dette. Det ligger på grensen av vår menneskelige fatteevne.

Her er oppgaven enkel. Alt man trenger å gjøre for å skremme er å fortelle at det kan være naboen, det kan være hun jenta med slør på trikken, det kan være han som står bak disken på gatekjøkkenet. Ingen gjør denne mistenkeliggjøringen bedre enn historikeren Niall Fergusson som virkelig drar frem endetidsvisjonene når han sammenligner angrepet i Paris med Romas fall (de to har selvsagt intet med hverandre å gjøre):

«It is conventional to say that the overwhelming majority of Muslims in Europe are not violent, and that is doubtless true. But it is also true that the majority of Muslims in Europe hold views that are not easily reconciled with the principles of our modern liberal democracies, including those novel notions we have about equality between the sexes and tolerance not merely of religious diversity but of nearly all sexual proclivities. And it is thus remarkably easy for a violent minority to acquire their weapons and prepare their assaults on civilization within these avowedly peace-loving communities.»

Vips har vi gått fra en grusom dødssekt til å snakke om en majoritet av Europas 45 millioner muslimer. Selv om bare en minoritet er voldelige støttes de av en udemokratisk majoritet. Helheten av muslimer i Europa er plutselig fienden. Det blir som vår hjemlige versjon av Ann Coulter?—?statsviter Janne Matlary skrev det:

«Fienden er på innsiden og næres fra utsiden. Han må bekjempes begge steder.»

En fiende som implisitt støttes av et flertall av Europas 6% muslimer, som både er på innsiden og næres fra utsiden og som driver angrep som selve sivilisasjonen er noe ganske annet enn det Frankrike egentlig var. En begrenset gruppe mennesker understøttet av en ekstremistsekt med terroteriale ambisjoner i midt-østen.

2. Overdriv faren
Terrorangrep er forferdelige ting. Men opp mot samfunnets totale risikobilde er det ikke stort å snakke om.
Du kan være nokså trygg på at du ikke kommer til å dø i en terroraksjon. Sannsynligvis kommer du til å dø relativt gammel i din egen seng etter å ha blitt sendt hjem fra sykehjemmet som ikke lengre har råd til å ta vare på deg. Om du skulle dø for tidlig er det sannsynligvis av enten hjertesykdom eller kreft.

Selv om din død skulle komme plutselig gjennom det SSB kaller «voldsomme dødsfall» er det nok enten en trafikkulykke eller selvmord som kommer til å ta knekken på deg. Om du ikke drukner da, eller faller ned trappen. I 2011?—?forrige gang noen gadd å telle?—?døde det tre og en halv ganger flere amerikanere av å bli truffet av lynet enn av terroristangrep. Også i Norge er det flere som faller i kategorien «ulykker med elektrisk kraft» enn terror.

Man skal ikke undervurdere hvordan terror skremmer og treffer det lim av trygghet og tillit samfunnet er avhengig av. Det kreves hard og effektiv respons. Den må åpenbart ha et militært element. En viss relasjon til virkeligheten bør reaksjonene likevel ha. Retorikken etter Paris står ikke i forhold til realiteten på noen måte?—?hverken i Norge eller internasjonalt.

Kongen av Jordan hevder at vi står overfor tredje verdenskrig, Frankrikes Hollande karakteriserer terrorhandlingene som et «acte de guerre» mens Cameron sprer det inntrykk at hundretusenvis av britiske muslimer som har gått på koranskole er potensielle terrorister.

Niall Ferrgusson slår på stortrommen og erklærer med stort patos:

«I am not going to say that what happened in Paris on Friday night was unprecedented horror, for it was not. I am not going to say that the world stands with France, for it is a hollow phrase. Nor am I going to applaud President Hollande?s pledge of "pitiless" vengeance, for I do not believe it. I am, instead, going to tell you that this is exactly how civilizations fall.»

Matlary står heller ikke langt tilbake fra dette når hun skriver:

«Kansler Angela Merkel har ved sin naive politikk bidratt til at det reneste kaos hersker mellom landene i EU. Potensielle terrorister kan for lengst ha kommet inn i Europa og bevege seg fritt mellom land.»

Det reneste kaos faktisk. Når retorikken ikke samsvarer med realiteten er det naturlig å stille seg spørsmålet om hva folk ønsker å oppnå.

Cameron er her illustrerende. Etter terrorangrepet offentliggjorde han raskt en økning av forsvarsbevilgningene på 2.2 milliarder pund. Nesten alle pengene skal gå til overvåking. Av de 2.2 milliarder skal 1.9 gå til en nasjonal cyberstrategi med nesten 2000 nye ansatte og voldsomme fullmakter. Dette fordi

«For our country, defending our citizens from hostile powers, criminals or terrorists, the internet represents a critical axis of potential vulnerability.»

Terroristene kjørte bil, snakket sammen på vanlige telefoner, hadde kjent identitet og hovedmannen beveget seg mange ganger frem og tilbake mellom Syria og Europa. Men det Cameron løfter frem som den store trussel er internett. Cameron . som kommer fra en lite stolt britisk tradisjon for sensur og overvåking?—?har lenge sloss for økte muligheter for overvåking av internett. I vår tok han til orde for å forby kryptering, med det fantastiske retoriske spørsmålet

«In our country, do we want to allow a means of communication between people which we cannot read?»

For de fleste av oss er det ikke tvil om at svaret på det spørsmålet må være ja.

3. Etabler falske dikotomier

Når fienden er etablert som grusom, umenneskelig og allestedsnærværende og når risikoen er overdrevet opp til det nivå at folk lar være å ta toget i frykt for angrep (selv om risikoen for avsporing er vesentlig høyere) er grunnen lagt for å komme med det tredje trinn i raketten?—?de falske dikotomier. Either you?re with us or you are with the terrorists.

Tydeligst beskrives dette i Matlarys kronikk:

«Angrepene på Paris betyr at migrasjons- og flyktningpolitikken nå må vike plassen for nasjonal sikkerhetspolitikk. Ethvert lands regjering har sikkerhet for egne borgere og for eget territorium som første prioritet?—?alltid. Uten sikkerhet har vi intet samfunn, ingen friheter, intet demokrati. [...]

Nå er den politiske prioritering plutselig blitt en annen enn i forrige uke: Sikkerhet gjennom kontroll med hvem som er på territoriet blitt en livsnødvendighet for enhver europeisk nasjon. Etterretningen skal vite hvem som er her, hvem som er fra Syria, hvem som er hjemvendt derfra, hva de driver med. Dette er en uhyre stor oppgave, gitt alle de sosiale medieplattformene som finnes. Overvåkning døgnet rundt krever masse innsats. Skal politiet lykkes med det, kan ikke et land ta inn store mengder asylsøkere samtidig.»

Vi har altså kun to valg. «Overvåking døgnet rundt» eller «intet samfunn, ingen friheter, intet demokrati.»

Javelja.

De siste årene har det blitt tydeligere og tydeligere at myndighetene har et nokså frirettslig forhold til de begrensningene som er lagt på deres rett til å overvåke vanlige borgere. Avsløringer fra mennesker som Edward Snowden og Chelsea Manning har gitt et bilde av myndigheter som har tatt seg til rette og til tider gått langt ut over sine fullmakter. Som et svar på dette og på den generelle trusselen mot samfunnet fra hacking og annen cyberkriminalitet har teknologiselskapene, til politiets irritasjon, i stadig større grad gitt kundene mulighet til å kryptere sin kommunikasjon.

Apple krypterer nå sine telefoner på en slik måte at de selv ikke kan låse dem opp. Det har også vokst opp et stadig større marked for anonym surfing og krypterte meldingstjenester. for opposisjonelle i land vi ikke vil sammenligne oss med har dette vært en voldsom forbedring av muligheten til å kunne drive demokratiseringsarbeid, noe som også gjør udemokratiske regimer bekymrede. Kina forsøker å få opprettet bakdører i programvaren og Iran har allerede begynt å arrestere brukere av den krypterte meldingstjenesten Telegram.

Obama har frem til nå lyttet til rådene fra sikkerhetseksperter og fra bransjen. Angrepene i Paris og truslene i Belgia har fått mørkemennene frem igjen. Dette er den brennende platformen de trenger. Tidligere visedirektør i CIA Michael Morell var tydelig på målsettingene da han i forrige uke uttalte til CBS at:

«We have, in a sense, had a public debate on encryption [...] That debate was defined by Edward Snowden. Now the new argument will be defined by what happened in Paris.»

Også direktøren for FBI James B. Comey kastet seg inn sammen med andre deler av politiet. Deres uttalelser er klargjørende. I retorikken henviser de til Daesh og er bekymret for terrorister. Men eksemplene deres er fra vanlig politiarbeid. Deres 42 sider lange whitepaper om hvor ille kryptering er viser de til 111 tilfeller hvor de ikke har klart å tyde innholdet i smarttelefoner. Ingen av dem har med terror å gjøre. Alle handler om helt ordinær etterforskning av narkotika og økonomisk kriminalitet.

Faktisk er det slik at angriperne i Paris ikke brukte kryptering (dumme som de var):

The French news media reported on Wednesday that the predawn raids in the Paris suburb of St.-Denis were prompted by the discovery of a mobile phone with unencrypted contents that was discovered by investigators in a trash can near the Bataclan concert hall. Contrary to warnings that encryption has left investigators in the dark, in this case, French officials were able to easily access a detailed plan of the Bataclan assault and an unencrypted text message sent at 9:42 p.m. on Friday that said, «On est parti on commence,» which roughly translates as, «Here we go, we?re starting.»

Det er som Ross Anderson ved Cambridge University sa:

«What you?re now seeing is the two-day impulse response. Never waste a good crisis, as they say.»

Det som utspiller seg på personvernområdet skjer også på andre områder hvor rettssikkerheten kan settes under press. Hollande har i Frankrike varslet at Grunnloven skal endres blant annet for å kunne gi myndighetene utvidet mulighet til å holde folk uten lov og dom. Dette som respons på en situasjon hvor vedkommende som sto bak?—?Abdelhamid Abaaoud —?var ettersøkt over hele Europa lenge før angrepene. I et intervju med Daesh sitt eget blad Dabiq så langt tilbake som februar uttaler Abaaoud:

«I was able to leave and come to Sham (Syria) despite being chased after by so many intelligence agencies. My name and picture were all over the news yet I was able to stay in their homeland, plan operations against them, and leave safely when doing so became necessary.»

Stay calm and carry on

Når problemet er at kjente forbrytere på ukrypterte telefoner reiser fra land til land, treffer andre kjente forbrytere og poster hva de har tenkt å gjøre på Facebook er det neppe i innskrenking av borgernes frihet løsningene ligger.

Akkurat som vi ikke kan la terroristene blant oss vinne diskusjonen om hvordan vi skal være som samfunn kan vi ikke la mørkemennene blant oss vinne diskusjonen om hvordan vi skal beskytte det. Rettene til privatliv, til korrespondanse og til beskyttelse mot offentlige overgrep er helt fundamentale for det vi ønsker å være som samfunn.

Plattformen brenner ikke. Myndighetene har mer enn nok virkemidler for å kunne stoppe den typen angrep vi nå har sett. Det de trenger å gjøre er å bruke dem de har. De trenger ikke flere.

Stay calm and carry on

Lik Dagbladet Meninger på Facebook