HVA ER NOK? Hvor mange kvinnelige rørleggere må til før Martine Aurdal er fornøyd? spør Thue. Foto:Thomas Rasmus Skaug
HVA ER NOK? Hvor mange kvinnelige rørleggere må til før Martine Aurdal er fornøyd? spør Thue. Foto:Thomas Rasmus SkaugVis mer

Vi trenger ingen heiagjeng

Hvis Aurdal ikke er for en liberal feminisme, kan hun ikke forvente å være enig med oss.

Meninger

Dagbladets Martine Aurdal vil så gjerne heie på oss og forsvare oss. Men det går ikke, for vi har ikke forstått hva feminisme egentlig dreier seg om.

Aurdal viser til første side i boken vår «Blåstrømper», der vi skriver at dagens norske kvinner har de samme mulighetene som menn. Denne setningen skuffer Dagbladets kommentator. Tror vi virkelig at alt er rosenrødt her i likestillingslandet Norge?

Nei, Aurdal, det har vi aldri hevdet. Du argumenterer mot en stråmann.

Visst har vi like muligheter til å ta utdanning, ha jobb og embeter, og vi har lik lønn for likt arbeid. Men dersom vi mente at alt var helt uproblematisk, ville vi selvsagt aldri skrevet en bok om likestillingspolitikk. Det ville vært meningsløst.

Hadde Aurdal lest hele første side, ville hun sett at vi også skriver at «i Norge har vi utfordringer», og «norske kvinner kan fortsatt ikke ta rettighetene sine for gitt». Er feminismen utdatert? «Langt ifra», skriver vi.

Over 123 sider problematiserer vi utfordringene på likestillingsfeltet, både i Norge og i utlandet. At Aurdal er uenig med tiltakene vi forslår, endrer ikke på dette.

Vi tror snarere det er Dagbladets kommentator som har et litt uklart feminismebegrep:

«Alle nordmenn skal ha de samme rettighetene, mulighetene og pliktene — reelt, og ikke bare formelt. Altså full likestilling», skriver Aurdal. Denne setningen henger ikke på greip.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På den ene siden vil hun ha like muligheter. På den andre siden vil hun ha reell, ikke bare formell, likestilling — det vil si full likestilling. Hva hun mener med "reell" og «full likestilling», blir ikke forklart.

Når mener Aurdal at vi har oppnådd likestilling i Norge? Hvilke kriterier legger hun til grunn for å avgjøre det? Og hvem bestemmer når vi har kommet dit?

Vi kan ikke forstå noe annet, enn at dette er et ønske om resultatlikhet. Hvis ikke vil det vel være umulig å vite når vi er i mål, det vil si når vi har oppnådd «reell» og «full likestilling».

Så da blir spørsmålet, hvilke resultater ønsker hun? Hvor mange kvinnelige rørleggere må til før Martine Aurdal er fornøyd?

Aurdal trekker frem mangel på likelønn som et eksempel på diskriminering av kvinner. Men vi har i all hovedsak lik lønn for likt arbeid i Norge. Det er også lovfestet. En kvinnelig og en mannlig sykepleier tjener likt i samme stillinger.

Det Aurdal snakker om, er ulik lønn for ulikt arbeid. Kvinner tjener i snitt 86 prosent av det menn gjør. Regner vi medianlønnen, er tallet 94,2 prosent, fordi menn har større lønnssprik enn kvinner.

Årsaken til lønnsforskjellene er hovedsakelig at kvinner jobber i lavere betalte yrker, for eksempel i offentlig sektor, mens det er flere menn i det private. Kvinner velger også ofte å jobbe mindre, blant annet fordi de får barn.

Mener Aurdal at dette er diskriminering? Og hva er løsningen, i så fall? Hvordan veier hun en eventuell resultatlikhet i lønn opp mot andre hensyn, som frie valg, økonomisk effektivitet og bærekraft (for eksempel lønnsutvikling i offentlig sektor)?

Aurdal nevner fedrekvoten som et vellykket tiltak, og kritiserer vårt forslag om en fri foreldrepermisjon. Men eksisterende forskning har ikke klart å påvise noen likelønnseffekt som følge av fedrekvoten.

Når det gjelder fødselspermisjonsordningen som sådan, viser en studie nylig omtalt i Dagbladet, at ingen av de norske fødselspermisjonsordningene har hatt positive effekter, verken på kvinners yrkesdeltakelse eller lønnsnivå.

Det er med andre ord vanskelig å forstå Martine Aurdals kritikk, fordi hun verken utdyper eller begrunner påstandene sine.

Resultatlikheten Aurdal etterlyser på likestillingsområdet er vanskelig forenelig med hennes målsetting om like muligheter. Kvotering er et eksempel på dette. Den er også problematisk sett i lys av Aurdals egen definisjon av feminisme, som «kampen for at også kvinner skal bli anerkjent som individer».

Og her er vi ved sakens kjerne. Aurdal vil så gjerne heie på oss, sier hun. Men hvorfor må hun det? Kvinner er forskjellige. Hvis Aurdal ikke er for en liberal feminisme, kan hun ikke forvente å være enig med oss.