Vi trenger juryen

Riksadvokat Tor-Aksel Busch skriver i en kronikk i Dagbladet 18. september at juryens dager er talte. Det han egentlig sier, er at ikke-jurister, når de sitter alene i juryen og ikke sammen med juridiske dommere, stort sett ikke skjønner hva skyldspørsmålet, særlig i voldtektsaker, dreier seg om. Vi «kan ikke leve med» det høye antallet frifinnelser i slike saker, er påstanden. Hvem er vi? La oss være enige om en ting: Det er ikke nok til å straffedømme at det er sannsynlig at tiltalte er skyldig, heller ikke at det er meget sannsynlig at han eller hun er det. Er det en rimelig mulighet, alt tatt i betraktning, for at det tiltalte sier kan være riktig, skal han frifinnes. Det må fortsatt være slik at det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt.

Juryen stiller strengere krav til bevisene. Det er dette som illustreres av riksadvokatens opplysninger om at juryen i en god del tilfeller frifinner i saker der tingretten har domfelt. Og tallene viser at de juridiske dommerne i lagmannsretten setter juryens frifinnende kjennelser til side langt oftere enn der hvor juryen har svart ja. Det har vært pekt på grunner til forskjellen: Her ligger det noe med vanens og rutinens makt for dem som er dommere til daglig. Det er nettopp for å ikke dømme den ene tiltalte som snakker sant blant kanskje mange som ikke gjør det, at vi må holde beviskravet strengt overfor alle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På den ene siden understreker riksadvokaten at lekdommerne representerer «friske øyne» og «det gode folkelige skjønn». Men i neste øyeblikk: «Vi kan ikke leve med» deres avgjørelser i voldtektsaker. Med andre ord: De må ikke overlates til seg selv. Man bør etter mitt syn akseptere at tallene er et uttrykk for at juryen gjennomgående stiller strenge krav til bevisene i straffesaker. Og mitt poeng er: Det er en fare for at dette beviskravet kan svekkes hvis man går over til meddomsrett. Problemet ligger ikke i at lekfolk «overkjøres» av fagdommere, men den naturlige faglige autoriteten vi har som fagdommere i forhold til lekdommerne, en autoritet som strekker seg lenger enn det egentlig er grunnlag for og lett også kan omfatte vårt syn på bevisbedømmelsen. Denne rent faktiske påvirkningskraften frykter jeg vil gjøre seg for sterkt gjeldende i meddomsrettssaker i lagmannsretten, slik at beviskravet gjennomgående kan bli noe svekket, med den faren for domfellelse av uskyldige som kan oppstå. Dette er ikke ment som noen kritikk av hvordan norske dommere opptrer i meddomsrett, men som et forsøk på å analysere hvilke tendenser og krefter som gjør seg gjeldende.

Riksadvokaten påpeker at frifinnelser ikke nødvendigvis er det samme som rettssikkerhet. Jeg er enig i det. Om det «lavere beviskravet» som fagdommerne kan sies gjennomsnittlig å representere eller juryens «høyere» er det «riktige», er selvsagt et vanskeligere spørsmål. Jeg mener man bør velge juryen som den beste garantisten for at beviskravet holdes tilstrekkelig høyt i de alvorligste straffesakene. Riksadvokatene avfeier juryen i voldtektsaker med henvisninger til at «de undersøkelser som er gjort av det som foregår i de lukkede juryrom (’pene piker gjør ikke sånt’), burde bekymre flere enn riksadvokaten.» Det er kraftig tale, og det samme som å si til de jurymedlemmene som har stemt for frifinnelse i disse sakene at de tar usaklige avgjørelser om hva pene piker gjør og ikke gjør, og ikke skjønner hva saken egentlig dreier seg om. Det faglige grunnlaget for slike bastante konklusjoner om usaklige juryer er jeg usikker på. Men denne måten å se på juryen på illustrerer mitt hovedpoeng: Hvorfor må det en dommer til for å få noen til å forstå at det de sier er usaklig? Vi kan altså legge til grunn at i enkelte intervjuer har jurymedlemmer fortalt om at andre jurymedlemmer er kommet med usaklige, eventuelt diskriminerende, uttalelser under rådslagningen i juryrommet. Enkelte jurymedlemmer har altså usaklige oppfatninger og gir uttrykk for dem. At det fins noen slike, vil ingen bruke som argument for at vi ikke skal ha lekdommere i det hele tatt. Men ut fra den alminnelige troen på at jurymedlemmer flest er saklige og fornuftige, er det jo all grunn til å tro at usakligheter fra en eller noen vil bli imøtegått av andre jurymedlemmer under rådslagningen. At ingen skulle ha reagert på et utsagn som «hun fikk bare det hun fortjente» eller lignende, framstår som helt usannsynlig. Enten nådde motargumentene fram, eller de gjorde det ikke. Det riksadvokaten synes å mene, er at det er nødvendig å få en fagdommer til å fortelle vedkommende jurymedlem at et utsagn er usaklig eller saken uvedkommende. At en slik påpekning kommer fra et annet jurymedlem, er åpenbart ikke tilstrekkelig.

Men her er man nettopp ved mitt poeng: Argumenter får større vekt når de framføres av jurister.Og der ligger nettopp sannsynligheten for at også vårt syn på bevisspørsmålet blir «autoritativt». Etter min mening trekker riksadvokaten den riktige konklusjonen om frifinnelsene i voldtektsaker i juryen: Det er i realiteten et signal om at påtalemyndigheten har lagt lista for lavt med hensyn til når det skal tas ut tiltale. En slik justering av påtalepraksis ville vært selvsagt hvis det gjaldt avgjørelser med fagdommere: Riksadvokaten ville ikke generelt våge å angripe dommerstanden på en slik måte han i realiteten angriper fornuftige lekfolk som er satt til å vurdere om man kan være sikker utenom rimelig tvil på at tiltalte er skyldig i en voldtektsak. Justisdepartementet har hatt ute på høring nye regler om at juryordningen bare skal benyttes i saker der tiltalte risikerer en fengselsstraff på mer enn fire år. Regjeringen bør si nei til forslagene. De vil antagelig nærmest halvere bruken av jury, og vil være begynnelsen på slutten på juryordningen, begrunnet i «effektivitetshensyn», men uten noen drøftelse av selve juryordningen, som høringsbrevet ikke la opp til.

Jurymotstandernes kronargument er manglende begrunnelse. Betydning av argumentet er etter min mening overdrevet: De aller fleste jurysaker dreier seg om det er ført tilstrekkelig bevis eller ikke, og gjennom en rekke rettsdager og aktor og forsvarers prosedyrer kommer det fram hva som taler for at bevisene er tilstrekkelige og hva som taler mot. De som fulgte NOKAS-saken, hadde neppe vanskeligheter med å forstå at juryens nei betydde at bevisene alt i alt ikke holdt etter juryens mening. At det kunne være ønskelig med en mer konkret avveining av bevismomentene i form av en lengre begrunnelse, er klart, men ordningen er ikke annerledes enn den var for domstolene fram til 1980-tallet. Ordningen var ikke spesielt ønskelig, men begrunnelsesargument er langt fra tilstrekkelig til å likvidere en ordning som utvilsomt har svakheter, men som etter mitt syn alt i alt representerer den beste løsningen i de alvorligste sakene.