Vi trenger mer atomkraft

KLIMA: Vi må overvinne den irrasjonelle frykten for kjernekraft hvis vi skal stanse de katastrofale virkningene global oppvarming har.

Som Franklin Roosevelt sa da han overtok som president i 1933: «Vi har intet å frykte, annet enn frykten selv». De fleste av oss har en blind frykt som sniker seg uvelkomment inn i tankene våre og får oss til å grøsse. Jeg frykter sønderknusende flommer av gjørmete vann, en vegg av vann som rager over meg, som beveger seg så raskt at jeg ikke kan unnslippe. Jeg sier til meg selv at det er en tåpelig frykt. Jeg bor forhøyt oppe og for langt borte fra havet til at en tsunami skulle kunne ramme hjemmet mitt, og det er ingen store demninger oppstrøms i elva vår. Likevel trenger dette marerittet seg inn i drømmene mine. Jeg kan godt forstå hvorfor mange har en liknende frykt for en kjernefysisk katastrofe - en frykt som aldri vil kunne dempes av fornuftige argumenter.

Vi trenger umiddelbart ikke-forurensende energikilder, og det finnes ikke noe som virkelig kan konkurrere med kjernefisjon. Så hvordan kan vi overvinne frykten for atomenergi? Med tanke på min egen uovervinnelige frykt for en katastrofal flom kan det være nyttig å sammenlikne farene to familier står overfor, én som bor 150 kilometer nedenfor den enorme Chang Jiang-demningen, et godt eksempel på en stor og effektiv kilde til fornybar energi, og en annen familie, som bor 150 kilometer medvinds fra kjernekraftverket i Tsjernobyl, det verste eksempelet på feil type atomteknologi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HVIS DEMNINGEN brister, vil kanskje så mange som én million mennesker bli drept i en bølge av vann som raser ned Chang Jiangs elveløp. Da atomkraftverket i Tsjernobyl ble rammet av en dampeksplosjon med påfølgende brann, ble en stor del av radioaktiviteten slynget ut til en østlig luftstrøm og produktene ble ført med vinden over store deler av Ukraina og Europa. Mange tror at titusener, om ikke millioner, av mennesker døde som følge av Tsjernobyl-ulykken. Som vi snart skal se, var det ikke mer enn 75.

Jeg har aldri sett en demning briste eller selv opplevd det fryktelige det ville føre med seg, men jeg har stått i en sky av radioaktive nuklider, avgitt i en brann i en atomreaktor. Dette skjedde i 1956, da en militær reaktor ved Windscale i Cumbria tok fyr og avga en betydelig del av sin akkumulerte aktivitet til en nordlig luftstrøm som blåste ned over England. På denne tiden arbeidet jeg som forsker ved National Institute for Medical Reserach i Nord-London. Jeg forsøkte ved hjelp av den radioaktive isotopen jod-131 å finne ut mer om egenskapene til membranen til røde blodlegemer hos mennesker.

DA JEG SKULLE gjøre målingene, fant jeg til min irritasjon ut at den primitive hjemmelagde geigertelleren min registrerte bakgrunns betastråling i en mye høyere takt enn det jeg forventet, slik at målingene ville bli unøyaktige, om ikke umulige. Min første tanke var at den lunefulle elektronikken min slo seg vrang, og jeg skulle til å undersøke utstyret da en kollega, dr. Tata, kom inn i laboratoriet mitt og spurte om jeg hadde problemer med målingen av jod-131. Han og en annen forsker på instituttet hadde funnet ut at bakgrunnstellingene var langt over det vanlige nivået. Jod er et flyktig grunnstoff, og vi lurte på om en av oss tre hadde vært så uheldige å søle ut noe radioaktivt jod eller spylt det ubetenksomt ned i vasken på laboratoriet. Noen få kontroller viste at jod-131 var overalt i bygningen. Vi fikk alle en ufortjent følelse av skyld. Det var ikke før nesten 20 år senere at jeg, på besøk hos Atomic Energy Authority,s Institute i Harwell, nær Oxford, hørte om Windscale-brannen og skyen av radioaktivt materiale som forurenset det meste av England. I 1956, det året det brant, klarte myndighetene å holde de dårlige nyhetene helt for seg selv. De kunne unnskylde seg med at reaktoren det gjaldt, var en del av et kjernefysisk våpenprogram og derfor var under streng hemmeligholdelse. De ferske miljøvernlobbyistene og media gikk glipp av sjansen til å skremme oss alle, kanskje til og med til døde.

SÅ VIDT JEG vet har ingen rapportert om dødsfall eller sykdom som følge av at mange millioner mennesker ble eksponert for utslippet av 740 trillioner becquerel jod-131. I Storbritannia holdt National Health Service god oversikt og enhver betydelig stigning i forekomsten av kreft ville blitt oppdaget. Utslippet utgjorde en virkelig fare bare for dem som var på åstedet; brannmannen og arbeiderne på kraftverket.

Men det må være feil, sier du. Respektable media, som The Times og BBC, har flere ganger fastslått at 30 000 eller flere mennesker har dødd i Europa og Russland etter å ha blitt eksponert for stråling etter Tsjernobyl-ulykken. Jeg foretrekker å stole på legene og strålingsbiologene i Verdens Helseorganisasjon (WHO). 14 og 19 år etter ulykken undersøkte de helsa til innbyggere i området som ble forurenset av røyken fra Tsjernobyl, og klarte å finne belegg for at bare 45 og 75 mennesker, respektivt, var døde som følge av den. Dette var arbeid-ere, brannmenn og andre som modig lyktes å slukke brannen i reaktoren og bar ut avfallet etterpå.

Så hvor kommer disse falske påstandene om høye Tsjernobyl-dødstall fra? De stammer hovedsakelig fra en grotesk feiltolking av strålingsbiologiske forhold.

EPISTEMIOLOGENES nøysomme og vanskelige observasjon og innhenting av data har etablert en direkte lineær forbindelse mellom strålingsdosen som mottas og død av kreft. Datamaterialet deres kommer fra erfaringene til japanere som ble utsatt for stråling fra atombomben i Hiroshima, fra bruken av stråling i medisin, både til behandling og diagnostisering, og fra livshistoriene til radiologer og mennesker som har vært utsatt for stråling i løpet av sin yrkeskarriere. UNSCEAR (United Nations Scientific Committee on the Effects of Atomic Radiation) publiserte en rapport i 2000 som sammenfattet funnene og konkluderer med at hypotesen om en direkte og lineær sammenheng mellom stråling og skadevirkninger passer best til datamaterialet. Ut fra disse konklusjonene kunne vi rimelig forvente at følgene av å utsette hele befolkningen i Europa for ti millisievert stråling, omtrent like mye som fra 100 brystrøntgen, ville være 400 000 dødsfall.

Når vi får det servert slik, ser det ut som en forferdelig risiko å ta, men dette er en utrolig naiv måte å presentere kjensgjerningene på. Det som betyr noe er ikke hvorvidt vi dør, men når vi dør. At 400 000 mennesker døde uka etter bestrålingen ville virkelig være forferdelig, men hva hvis de i stedet levde hele sitt normale livsløp, men døde ei uke tidligere enn forventet? Strålingsbiologien sier at ti millisievert stråling reduserer et menneskeliv med omtrent fire dager - en konklusjon det er langt lettere å svelge. Bruker vi de samme beregningene kan vi slå fast at eksponeringen av alle innbyggerne i Nord-Europa for strålingen fra Tsjernobyl reduserer i snitt levealderen med én til tre timer. Til sammenlikning vil en som har røykt hele livet miste sju år av forventet levealder.

IKKE RART MEDIA og «Nei til atomkraft»-aktivistene foretrekker å snakke om faren for å dø å kreft. Det er mer oppsiktsvekkende enn tapet av noen timer i forventet levealder. Hvis en løgn blir definert som et utsagn som har til hensikt å bedra, er den hardnakkede gjentakelsen av hvor mange mennesker som døde på grunn av Tsjernobyl-utslippet, en mektig løgn.

Tsjernobyl kan ha kostet noen av innbyggerne i Ukraina og Hviterussland til og med flere uker av forventet levealder. Hvor annerledes vil det ikke ha vært hvis de bodde på flomsletten til en mektig elv med en stor demning, som brast. Da ville de mistet hele sin forventede levealder - denne typen fornybar energi kan være mer dødelig enn den kjernefysiske.

En bedre beregning av den komparative sikkerheten til ulike energikilder finner vi i rapporten Paul Scherrer-instituttet i Sveits ga ut i 2001. De undersøkte alle storskala energikilder i verden for å sammenlikne statistikken over ulykker. Jeg var forbløffet over at atomenergi ble konkludert med å være den tryggeste av alle storskala energikilder. Det sveitsiske dokumentet rangerer atomenergi som omtrent 40 ganger tryggere enn energi fra brennende kull eller olje og tryggere enn den fornybare vannkraften. Men så seiglivede har usannhetene om atomenergi vært at vi fremdeles tenker at det er farligere å utvinne energi fra uran i en reaktor enn å brenne fossile brennstoffer i luftas oksygen.

DEN HARDNAKKEDE forvrengingen av sannheten om helserisikoen ved atomenergi bør få oss til å lure på om de andre påstandene om atomenergi er like feilaktige. Jeg undrer meg over uttalelsen fra myndighetene som er ansvarlige for å avvikle atomkraften i Storbritannia, fra august 2005, om at det ville koste 70 billioner kroner å avvikle Storbritannias plutoniumlagre, som en del av en 650 billioner kroners pakke for å ta Storbritannias kjernefysiske installasjoner ut av drift. Det stemmer at plutonium er et giftig grunnstoff, og det er alltid en fare for at det kan bli stjålet og brukes til å produsere atomvåpen. Men plutoniumlagrene i Storbritannia har en energi som tilsvarer flere hundre millioner tonn kull eller olje, nok til å holde atomkraftverkene i Storbritannia i drift i flere år. Jeg synes det er utrolig at de britiske myndighetene med sine rådgivere betrakter kraftstasjonene og denne overveldende beholdningen av kjernefysisk drivstoff som noe som må avvikles, og de er villige til å betale over 700 billioner kroner for å gjøre det. Olje koster nå 330 kroner fatet. Til den prisen er Storbritannias beholdning av plutoniumbrennstoff alene verdt mer enn 1000 billioner kroner omsatt i energi. Det hele blir gjort i smug og under falske forutsetninger. Vi har aldri blitt spurt om vi er villige til å betale denne enorme kostnaden.

EN ANNEN FEILAKTIG idé som nå er i sirkulasjon, er at tilbudet av uran i verden er så lite at det bare er nok til noen få år med energiproduksjon. Det er riktig at hvis hele verden valgte å bruke uran som eneste energikilde, ville forekomstene av lett utvinnelig uran snart ta slutt. Men det finnes en stor overflod av lavere grads uranmalm. Det meste av granitten, for eksempel, inneholder nok uran til at dets kapasitet som drivstoff er fem ganger så høy som en tilsvarende masse av kull. India forbereder seg allerede på å bruke sine rikelige forekomster av thorium, et alternativt kjernefysisk drivstoff, i stedet for uran.

MITT STERKE forsvar for atomenergi skyldes en voksende følelse av at vi har liten tid igjen til å få på plass en pålitelig og sikker elektrisitetskilde. Dette gjelder særlig for Storbritannia og flere av landene i Europa. Jeg regner ikke atomenergi for å være en universalløsning, men en viktig del av et knippe av energikilder. For vår umiddelbare fremtid, fra og med nå, må vi utnytte fisjonsenergi så mye vi kan, som et midlertidig tiltak, mens vi skuer fram mot en framtid da den, etter å ha gjort sin nytte, kan erstattes av ren energi fra andre kilder. Slike kilder bør omfatte fornybare energikilder, fusjon og forbrenning av fossile brennstoff under forhold der utslippene av karbondioksid blir trygt utskilt, helst i form av et inaktivt fast stoff, for eksempel magnesiumkarbonat. Den viktige og overskyggende faktoren her er tid. Vi har kjernekraft nå, og opprusting av kjernekraft bør startes umiddelbart. Alle alternativene, inkludert fusjonsenergi, krever mange tiår med utvikling før de kan brukes i en skala som vil redusere forurensingen betraktelig. I de neste få årene vil fornybare energikilder gi en tilvekst av ikke-forurensende energi, hovedsakelig fra vind, men den er ganske liten sammenliknet med det kjernefysiske potensialet. Fram til 2008, når nedleggingen starter, vil Storbritannias kapasitet for produksjon av atomkraft være 14 000 megawatt, og dette er bare 21 prosent av Storbritannias totale produksjon av elektrisitet. For å erstatte produksjonen med én megawatt fra vindturbiner, kreves det 56 000 av dem, og de vil måtte suppleres med generatorer med en kapasitet på 10 500 megawatt, som drives av fossilt brennstoff, for de hyppige tilfellene da vinden er for svak eller for sterk. Med mindre vår livsstil endrer seg drastisk, vil vi måtte fortsette å bruke energi fra fossile brennstoff i flere ti år til. 30 prosent av energien vår brukes nå til transport, og det er liten sjanse for at karbondioksid som slippes ut fra biler, lastebiler, tog og fly, vil bli skilt ut og gravd ned.

DEN FAKTISKE supermakten i Europa, Frankrike-Tyskland, har tatt det beste fra begge verdener med sin franske halvdel bare atomkraft og tyske halvdel bare miljøvennlig energi. Dette ville vært en god og fornuftig løsning hadde ikke Tyskland forsøkt å få oss andre til å støtte landets industri gjennom å kjøpe vindturbinene deres.

I mellomtiden faller barometeret ved verdens klimasentre og forteller om faren for en storm som er verre enn Jorda har opplevd på 55 millioner år. Men i byene fortsetter festen. Hvor mye lengre før virkeligheten innhenter oss? Oversatt av Lene K. Hoff. FAKTA

Den radikale britiske miljøforskeren James Lovelock ble verdensberømt da han utga «Gaia: A New Look at Life on Earth» i 1979. Her hevder han at alt liv på jorda er en eneste stor organisme som regulerer seg selv.

I dette utdraget fra sin nye bok «The Revenge of Gaia» undersøker Lovelock mytene som ligger bak vår frykt for atomreaktorer.