Distriktsopprøret:

Vi trenger politikere som prioriterer med regnearket framfor følelsene

Bunadsgeriljaen kan like det eller ei, men det er en viktig politisk plikt å utnytte tilgjengelige ressurser på best mulig måte.

Bunadsgeriljaen demonstrerer mot kutt og nedleggelser i pasienttilbudet i distriktene med et demonstrasjonstog i Oslo tirsdag. Foto: Ryan Kelly / NTB scanpix
Bunadsgeriljaen demonstrerer mot kutt og nedleggelser i pasienttilbudet i distriktene med et demonstrasjonstog i Oslo tirsdag. Foto: Ryan Kelly / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Det er lett å sympatisere med bunadsgeriljaen. Enten man bor på fjong adresse i Bergen eller blant furutrærne i de dype østerdalske skoger, er kampen demonstrantene kjemper gjenkjennelig:

Folk vil ha sykehus og skoler i nærheten av stedet de har røtter og tilhørighet. Blir sykehuset borte, forsvinner både arbeidsplasser og trygghetsfølelsen. Blir høgskolen nedlagt, må de kanskje reise langt for å utdanne seg.

Uten helsetilbud og utdanning står lokalsamfunnet i fare for langsomt å visne hen. Diagnosen er mangel på framtidsutsikter. Dødsårsaken er fraflytting.

Geriljaen mobiliserer derfor på politikkens mest legitime slagmark: Den der vinneren beholder ressursene og taperen må gi dem fra seg.

For det vil alltid finnes ofre for myndighetenes prioriteringer. Når motstridende interesser møtes, går bare en part levende fra det. Hvis to fødeavdelinger skal bli til en, vil noen måtte reise lenger for å få jordmorens hjelp, mens andre får et forbedret tilbud i nærheten.

Det finnes ofte ingen alternativer til at noen vil lide en slik skjebne. Samme hvor urettferdig det må føles å være den som rammes, erkjenner trolig de fleste at vi ikke har råd til alt. I Norge, som i alle andre land i verden, er penger og kloke hoder et knapphetsgode. Vi har tilgang på enorme ressurser, men de er ikke utømmelige. Også vi må velge med omhu hvor vi bruker dem.

I gjerningsøyeblikket må vi derfor alltid vurdere alternativkostnaden. Spørsmålet er da om særinteressens gevinst er bedre enn den alternative bruken av pengene.

Nord universitet foreslår for eksempel ikke å legge ned tilbudet i Nesna for å spare 100 millioner kroner, men for å bruke dem bedre, til nytte for flere. Det er en vurdering flere i sektoren støtter.

Hvis bunadskledde opprørere i Kristiansund eller Nesna vinner fram er det bra for dem. Men mette mager med stort matsvinn ett sted, er ikke bedre enn at langt flere kunne fått nytte av måltidet en annen plass.

Lik det eller ei, men det er en viktig politisk plikt å utnytte tilgjengelige ressurser på best mulig måte. Det gjelder like mye for pengene som går til folks helse og utdanning, som de vi bruker på bomber, bilister og bønder.

De fleste politikere vil trolig ty til regnearket mer enn de liker å innrømme. Alle vil tross alt få til mest mulig, ikke se pengene skuslet bort.

Men nettopp fordi det er upopulært å være den som peker ut taperen, har makta skapt systemer for å øke avstanden mellom seg selv og vanskelige beslutninger. Framfor å gjøre seg selv upopulær, flytter de ofte ansvaret over på «nøytrale» eller «faglige» kriterier og organer:

Forskningsbevilgninger hos Forskningsrådet, eller faglig kvalitet og strukturbeslutninger hos Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), for eksempel. Framfor å nekte en altfor ambisiøs høgskole å bli et universitet, lagde politikerne kriterier som skulle gjøre det fryktelig vanskelig.

Striden om Nesnas framtid blir trolig avgjort av et lignende grep. Framfor å legge opp til en prosess der politikerne skulle bestemme den endelige miksen av høgskoler og universiteter i Norge, ble strukturreformen fra 2015 en stille revolusjon av administrative fusjoner.

Nitten universiteter og høgskoler ble til sju, men med like mange studiesteder. Beslutningene om hvem som skal blomstre og hvem som skal lukes ut ble dermed opp til det regjeringsoppnevnte styret på hver institusjon, framfor regjeringen selv.

Men ved å innføre skjerpede krav til finansiering og kvalitet, kan de med stor sannsynlighet tvinge fram beslutninger fra styrene som lignet valg de selv ville tatt. Flere spår at Nesna-striden blir den første av mange lignende nedleggelser i åra framover.

Slik triksing skåner ikke politikerne fra å svømme i farlig farvann, men de kan i det minste hoppe uti med våtdrakt.

Det er synd det er blitt slik. Mer åpenhet om prioriteringer vil skape en ærligere politisk samtale. Fordi vi også trenger politikere som forsvarer prioriteringer og beslutninger tatt med regnearket framfor følelsene, må vi gi dem et debattklima de kan leve i. Økonomisk ansvarlighet på vegne av alle innbyggerne bør være en dyd for folkevalgte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.