Vi trenger sterkere lut

Bjarne Håkon HanSsen lanserte samhandlingsreformen for helsevesenet med brask og bram nylig. Legeforeningen støtter dette arbeidet. Dersom man lykkes, kan helsevesenet fremstå som mer smidig og pasientvennlig enn tidligere. Men en slik reform løser ikke de utfordringer sykehusene står overfor. De krever langt mer drastiske tiltak. Sykehusreformen ble ikke en reform for bedre behandling, men kun en økonomisk reform. Staten gjennomførte bare «halve reformen», sykehusene fikk aldri en reell sjanse til å lykkes.

Statsråd Tore Tønne ledet den største strukturreformen sykehusvesenet har gjennomført. Tidligere var staten og 19 fylker sykehuseiere, mens Stortinget bevilget pengene som finansierte driften av sykehusene. Fylkene skyldte på staten når de gikk med underskudd og ventelistene økte. Det var for å få et klart ansvarsforhold at sykehusreformen ble gjennomført, kombinert med ønske om kortere ventelister og økt effektivitet.

Sykehusene ble organisert som helseforetak, og eierskapet ble lagt til regionale helseforetak.(RHF) Staten eier RHFene. Både det enkelte foretak og RHFene skulle følge regnskapsloven. Her snublet imidlertid reformen i startgropen ved at kapitalen som ble lagt inn i foretakene var alt for liten, noe som har ført til at foretakene har «fått lov til» å gå med underskudd hvert eneste år. Foretakene har bygget opp 9 milliarder i regnskapsgjeld siden reformen. Eksploderende pensjonsutgifter har ført til at foretakene har «fått lov til» å opparbeide en pensjonsgjeld på 3,8 milliarder kroner som rentebelastes, noe som ytterligere har fjernet 3-400 millioner kroner fra driften.

I juni bevilget Stortinget 3,2 milliarder for å dekke opp deler av pensjonsgjelden, men uten å begrunne hvorfor ikke all gjelden ble dekket, eller gi noen signaler om hvordan restgjelden skal håndteres.

Høsten 2007 erklærte Sylvia Brustad at underskudd i sykehussektoren var et demokratisk problem. Det skulle ikke bevilges en krone mer. Underskuddene måtte dekkes over allerede bevilgede midler. Det hun ikke forholdt seg til var at antallet behandlende pasienter øker, og med det utgiftene. Antall behandlede har økt mer enn 20% siden 2002. Allikevel øker antallet på ventelistene, ca 40 000 de siste 2 år, og de venter lenger, i gjennomsnitt 3 dager mer.Til tross for økt aktivitet, klarer ikke sykehusene å behandle de pasienter som har behov og pengene for å få dette gjort, er ikke tilstede.

1990-tallet ble ISF (innsatsstyrt finansiering) innført, slik at økt aktivitet skulle gi økte inntekter. Den såkalte DRG-satsen var i 2002 satt til 60%, men er endret en rekke ganger senere, og er nå 40 %. En så lav sats fører til at det å øke aktiviteten er samtidig å vite at underskuddet blir større.

Hva må til for å få sykehussektoren på rett kjøl?

Ett sykehusdirektorat eller regionale helseforetak?

Jeg vil ikke tilbake til 19 forskjellige fylker som eiere. I følge TV2 koster driften av de 4 regionale helseforetakene ca 500 millioner kroner årlig. Dersom de samles til ett sykehusdirektorat vil også dette nivået kreve en oppbygging og drift, og jeg er usikker på om en evt besparelse her vil monne i et område som bruker ca 80 milliarder kroner årlig. Det er imidlertid svært viktig å rette oppmerksomheten på de sentrale og lokale sykehusadministrasjonene. Disse har økt betydelig etter reformen. En for stor del av ressursene lokalt og sentralt går nå til administrasjon.

Finansieringssystemet rundt sykehusene må gjennomgås på nytt. Dagens system gjør at rentebelastningen ved å ta i bruk nye sykehusbygninger er så stor at aktivitet må reduseres. Dersom regnskapsloven fortsatt skal følges, må sykehusene tilføres nødvendig egenkapital.

DRG-satsen må økes til minimum 50%, og den må så stå stille i flere år, slik at sykehusene kan planlegge langsiktig. Da vil aktiviteten kunne øke, og man vil bruke mindre ressurser på å administrere ventelistene. Da må også den aktivitetsavhengige delen av sykehusbevilgningen gjøres som en overslagsbevilgning, slik at økt aktivitet gir større «bevilgning». Slik er det for sykepenger og arbeidsledighetstrygd.

Budsjettet for 2009 må være realistisk, det må ta utgangspunkt i dagens situasjon med underskudd og opparbeidet gjeld, forventet aktivitetsøkning og forventet pris og lønnsvekst.

Vi fikk en meget spesiell situasjon i år hvor sykehusene fikk bevilget midler til et lønnsoppgjør på 5%, mens Staten selv undertegnet et lønnsoppgjør på ca 6,2%. I 2007 var underskuddet i sykehusene ca 1,5 milliarder kroner, altså mellom 1,5 og 2% av bevilgningen. Disse underskuddene fikk all oppmerksomhet, mens omfanget og kvaliteten på resten av aktiviteten druknet i denne støyen. Samhandling med kommunene og fastlegene er en viktig del av spesialisthelsetjenestens virksomhet, og vi er alle enige om at dette feltet kan bedres betydelig. Men det vil være en avsporing å tro at bedre samhandling vil løse sykehusenes utfordring- er.