ELDREBØLGE: Prognoser fra Statistisk sentralbyrå viser at antall eldre over 80 vil fordobles mellom 2020 og 2040. Det vil øke etterspørselen etter omsorgstjenester. Foto: Espen Bratlie / Samfoto / NTB Scanpix
ELDREBØLGE: Prognoser fra Statistisk sentralbyrå viser at antall eldre over 80 vil fordobles mellom 2020 og 2040. Det vil øke etterspørselen etter omsorgstjenester. Foto: Espen Bratlie / Samfoto / NTB ScanpixVis mer

Valg 2017:

Vi trenger svenske tilstander

Alle partiene hevder å være «på parti med framtida». Jeg har sett gjennom partiprogrammene for å se om det stemmer.

Meninger

Framtidstenkning handler om å bruke stabile utviklingstrekk vi kan måle i dag, til å forstå hvordan samfunnet utvikler seg i morgen. Dette er et nyttig redskap som stadig oftere brukes av norske myndigheter og bedrifter.

Så seint som i mars slapp regjeringen Perspektivmeldingen 2017, en rapport som tar opp viktige utviklingstrekk i Norge fram mot 2060.

Med utgangspunkt i denne og andre rapporter har jeg valgt meg ut tre viktige framtidstrender, og sett på hvordan partienes valgprogrammer forholder seg til dem. Siden alle partier kan (og vil) hevde at de er «på parti med framtida», har jeg framhevet programposter som har et eksplisitt framtidsfokus.

Eirik Newth. Foto: Rune Henning Johansen
Eirik Newth. Foto: Rune Henning Johansen Vis mer

Dekarboniseringen av verdensøkonomien er en milepæl i historien, og kommer til å prege resten av århundret. Oljeskiftet er også knyttet til det grønne skiftet, en mer langsiktig omlegging av økonomien fra avhengighet av begrensede ressurser til varig bærekraft. Det er nå vi må skape løsningene for de neste 10000 årene.

Prosessen blir krevende og kostbar overalt, men tyngst i fossilstater. Fjorårets oljesmell ga oss en forsmak på norsk virkelighet anno 2040. Det har satt fart på diskusjonen om den nye oljen, der det tydeligvis er bred enighet om å satse på kjente størrelser som «havrommet», turisme og primærnæringer.

Men globalisering og teknologi kan raskt nulle ut naturlige fortrinn, og på sikt har vi ikke råd til å være så trygghetssøkende. Våre grønne framtidsnæringer må være mangfoldige og framoverlente nok til å kunne gi verden et nytt IKEA eller Spotify – uten oljepenger og med fallende CO₂-utslipp. Vi trenger med andre ord svenske tilstander.

Venstre har skjønt dette, og presenterer velgerne for en 36 sider lang grønt skifteplan der hovedbudskapet er at vi må gjøre mulig for gründerne å finne framtidas løsninger. Her lever partiet opp til sitt slagord «På lag med framtida».

Forslaget om å trappe ned oljevirksomheten på 15 år har gjort De grønne til valgkampens prygelknabe, men strategien er kjent fra næringslivet. Er man del av en flokk som skyves utfor et stup, kan det lønne seg å hoppe først. Programmet viser at partiet faktisk har forstått dette, noe som får Aftenposten på lederplass til å sidestille nykomlingen med gründerpartiet Venstre.

Politisk kan planen også vise seg å bli et smart framtidsgrep. Å fronte en upopulær sak som bare blir mer aktuell med tiden (oljen skal vekk, husk) kan gi partiet et eierskap til spørsmålet lik det Frp fikk ved å ta opp innvandring tidlig.

Tre globale befolkningstrender i vårt århundre – eldrebølge, migrasjon og urbanisering – vil spille en stadig større rolle i norsk politikk. Prognoser fra Statistisk sentralbyrå viser at antall eldre over 80 vil fordobles mellom 2020 og 2040, noe som vil øke etterspørselen etter omsorgstjenester.

Flere pensjonister betyr færre i arbeid og lavere skatteinntekter (og det er altså før vi har tatt oljeskiftet med i beregningen). Vi bør derfor være varsomme med tiltak som kan svekke offentlige budsjetter i framtida. Ap-slagordet «Skole og eldre framfor skattekutt» kan også leses som et forvarsel om at «ja takk, begge deler»-fasen i norsk politikk går mot sin slutt.

Partiets løfte om å gjøre Norge til verdensledende på e-helse innen 2025 er også framtidsrettet. Hittil har helsedigitaliseringen vært en heller begredelig affære, og vi er ikke i nærheten av å være forberedt på krysspresset som vil skapes av oljeskiftet, eldrebølgen og helseteknologiene som nå er på beddingen.

I Frps eldreprogram spiller velferdsteknologi, som kan la eldre bo hjemme lengre enn i dag, en viktig rolle. Men ifølge omsorgsforskere er det ikke nok, sektoren vil også trenge mange nye «varme hender».

Dette vil Frp løse med å få flere nordmenn i arbeid, sekundært hente arbeidskraft fra EØS.

Problemet er at ungdom blir mangelvare i EU, også i store «leverandørland» som Polen. Situasjonen er stikk motsatt i Afrika, som vil ha en ung, voksende befolkning i tiår framover. Vår eldrebølge i samspill med fattigdom og klimaendringer i Afrika kan drive en migrasjonsbølge til Europa uten sidestykke i historien.

Majoriteten vil arbeidssøkere, og som nå vil svært mange av ha relativt lav utdanning. Forskjellen er at mange «startjobber» for migranter vil være robotisert bort i framtida. Det kan skape enda større utenforskap enn i dag, hvis ikke vi gjøre langt større investeringer i voksenopplæring på alle nivåer.

I dette spørsmålet har de fleste partier et fireårsperspektiv, med fokus på en «streng, men rettferdig innvandringspolitikk» og integrering av flyktninger. Unntaket er Frp, som vil reforhandle flyktningkonvensjonen og ha tidsbegrenset opphold for arbeidsmigranter. Dette er tanker som vinner økende aksept i Europa, og kan bli en sak Frp vinner på walkover hvis ikke andre partier presenterer alternativer.

Senterpartiets ulv- og kaffelattekampanje har ikke bare gitt gallupsuksess, det har også tvunget konkurrentene på defensiven. I jaget etter å være best på distrikt har en viktigere framtidstrend blitt borte: Sentraliseringen og dens positive rolle.

Vi lever i storbyene og byregionenes tidsalder. Det er her det meste av innovasjonen innen kultur, vitenskap og teknologi skjer, noe som igjen gjør disse områdene til magneter for unge folk. Men i Norge vil også eldrebølgen spille en stadig større rolle.

Den rammer allerede små distriktskommuner, som risikerer å havne i en «demografisk dødsspiral» der stadig flere eldre gjør det enda mindre attraktivt for unge å bli boende, noe som fører til at kommunale tjenester og lokalt næringsliv forvitrer.

Igjen handler det om å hoppe før man blir skjøvet, mens det ennå finnes oljepenger og handlingsrom til å skape regionsentre sterke nok til å sikre en spredt befolkning. Sentralisering er altså ikke bare urbanisering, men velfungerende byer trengs for at sentralisering skal lykkes.

Høyre og Venstre har egne kapitler om bypolitikk, men de handler mer om å løse problemer enn å fronte byenes rolle som innovasjonsmotorer. Nok en gang kan vi lære av en titt over grensen: København og Stockholm scorer høyt på rangeringer av verdens beste og mest miljøvennlige byene å bo, arbeide og skape i.

Samtlige partier anerkjenner at vi står foran store utfordringer, ikke minst innen klima. Her er SV, Venstre og De grønne tydeligst, sistnevnte tør til og med å fortelle velgerne at de kanskje må gi avkall på goder for å få et grønt samfunn.

Men framtida er mer enn høyere temperatur. Det er vår skjebne å leve i en tid som formes av flere globale megatrender i samspill med hverandre. Eldrebølgen henger sammen med migrasjon som er koblet til klima som vil forme teknologi og politikk og økonomi.

Denne overgripende forståelsen mangler i årets valgkamp, og er grunnen til at valgprogrammene får meg til å tenke på statsminister Gunnar Knudsens uttalelse til Stortinget i 1914: «Den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfellet på mange år».

Noen måneder etter at ordene falt brøt første verdenskrig ut. I ettertid ser vi at Knudsen ikke kan klandres for å ha bommet så grovt, skuddene i Sarajevo kom som lyn fra skyfri himmel.

I 2017 er den politiske himmel fremdeles temmelig blå, i verste fall snakkes vi om sjanser for tiltykning til regn utpå kvelden. Men i horisonten tårner tordenskyene seg opp, og i motsetning til Gunnar Knudsen kan dagens politikere se dem, klart og tydelig, i rapportene de selv har bestilt.