GODKJENT TRIO DETTE: Atile Antonsen bærer «Norske byggeklosser» anno 2018 på sine skuldre godt med elleve roller der tre kunne vært kuttet ut, mens Anders Baasmo Christiansen (som Jens) og Ine Jansen (som Merete) er de som koker og skal pusse opp et arvet hus på Jessheim ved siden av naboen Ståle Rivdal. Alle foto: 74 Entertainment/Nordisk Film Distribusjon
GODKJENT TRIO DETTE: Atile Antonsen bærer «Norske byggeklosser» anno 2018 på sine skuldre godt med elleve roller der tre kunne vært kuttet ut, mens Anders Baasmo Christiansen (som Jens) og Ine Jansen (som Merete) er de som koker og skal pusse opp et arvet hus på Jessheim ved siden av naboen Ståle Rivdal. Alle foto: 74 Entertainment/Nordisk Film DistribusjonVis mer

«Norske byggeklosser» anno 2018:

Vi tror Wesenlund ville ledd litt av og med Atle Antonsen

Risikosport å hente fram igjen og la seg inspirere av denne norske kultfilmen fra 1972, men vi ler da ganske så godt. Gjesper bare litt her og der.

FILM: ​For nesten nøyaktig 46 år siden, den 15. februar 1972, anmeldte denne avisa Pål Bang-Hansens filmparodi på Norge, «Norske byggeklosser».

Norske byggeklosser

4 1 6

Komedie

Regi:

Arild Frøhlich

Skuespillere:

Atle Antonsen, Anne Marit Jacobsen, Ine Jansen og Anders Baasmo Christiansen.

Premieredato:

21. februar

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Norske byggeklosser

«Blir ingen kultfilm, men morsom nok til tider.»
Se alle anmeldelser

Her spilte Rolv Wesenlund åtte roller der noen av replikkene faktisk – for de over en viss alder selvsagt – er tidvis inne i språket som «Mazda! Toyota!», og vi ler fortsatt av elektriker Steen. Du vet han som kjører rally. Regissør Bang Hansen var en underfundig samfunnsrefser. Rollen som rallyelektriker Steen var et pek mot daværende samferdselsminister Reiulf Steens lovforbud mot rallykjøring fordi det hadde vært en flere forferdelige ulykker. Rallyforbudet i Petter Solberg-nasjonen varte fra 1972 til 1987.

PASS OPP FOR BIRK: Pass deg for denne typen arkitekter som vil re-tegne huset ditt, Birk Tybring.
PASS OPP FOR BIRK: Pass deg for denne typen arkitekter som vil re-tegne huset ditt, Birk Tybring. Vis mer

Forresten, alle navnene på hovedpersonene i «Norske byggeklosser» (1972) er fra den første regjeringen til Arbeiderpartiets Trygve Bratteli, og fortvil ikke, vi skal kanskje komme fram til et eller annet poeng her, men lenge før dette må det nevnes at anmeldelsen i Dagbladet for 46 år siden – da landet hadde én fjernsynskanal med de første prøvesendinger i farger og 53,4 prosent sa Nei til EF – var skrevet av selveste Arne Hestenes. Mentor og nestor innenfor faget bokstaver. Godeste og elegante Arne var delvis fornøyd og da særlig med de åtte rollene til Wesenlund: Wesenlund er et oppkomme av forunderlig foranderlighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi skal ikke forsøke å nærme oss det hesteneske, men svømmer desperat i hans kjølvann ved å si nesten det samme om dagens «Rolv», hainn Atle, fra den nye «Norske Byggeklosser». Antonsen, som Wesenlund, tar grådig for seg av det episodiske og lattervekkende koldtbordet, men Atle eier ikke magemål og bekler hele 11 roller. Han kunne ha kutte ut minst tre.

Men ikke Birk Tybring, arkitekten fra en eller annen nordnorsk engleskole, elsker av sterk indisk mat, en ekte føler, gled dere til å møte Birk Tybring, den sleipeste i elbil med et motto så vidt vi kan huske som går slik: «Leve er å bygge, bygge er å leve».

SUVEREN: Anne Marit Jacobsen er suveren som moren til Jens i «Norske byggeklosser».
SUVEREN: Anne Marit Jacobsen er suveren som moren til Jens i «Norske byggeklosser». Vis mer

Han som sover over i husene han redesigner, dette for å være i vater med omgivelsen, kjenne husets sjel. Jøss og jøss.

Makeløst jævlig, men vi ødelegger ingenting ved å si at Birk gir oss akutt angst mot røkelse, åndenes hus og mindfulness. Dog, før vi går videre, må det sies at det er en kalkulert risikosport å «lage en ny film inspirert av en norsk kultfilm». Nå skal det legges til at ikke så veldig mange var så veldig glade i «Norske Byggeklosser» den gangen den ble sluppet til spisepliktgenerasjonen, selv om flere i dag hevder det motsatte og at de så filmen der og da. Vi for vår del kan svakt erindre at det var kanskje 10 i salen da den gikk på vår lokale kino, men dette var riktignok seks flere enn som så «Riddere av det runde bord» (Monty Python).

«Norske Byggeklosser» anno 2018 er kort, og langt, fortalt en film som har «Norske Byggeklosser» fra 72 som, ja, la oss si grunnmur da De. I førsteutgaven fulgte vi boligdrømmen til Olav Femte (Bjørn Sand) og Ingrid Femte (Thea Stabell) der tråden i den ganske så beske komedien er det håpløse og seindrektige og gærne og slitsomme byråkratiet og «svindel og ågeriet» (som Hestenes skriver). Wesenlund var sjefen den gang. Han improviserte og herjet som bare han kunne på den tida. Nå er det Antonsen som forsøker å gjøre sitt aller beste og han tryner ikke. Han gjør ikke det. Han er ganske god faktisk.

Og, nå er paret Femte borte vekk. Inn med Merete og Jens (Ine Jansen og Anders Baasmo Christiansen). De er i 30-åra og skal og må, og forsøker desperat, å få en unge. Bosatt i første etasje i Oslo, hjemme hos Oddveig (Anne Marit Jacobsen). Jacobsen, hun eier oss de gangene hun er med. Anne Marit tar fram sin indre gladpyroman, og Jacobsen har også noen dustete manuslinjer som hun spytter ut som bare hun kan, skakk, morsom og skremmende med stemmen og med få ansiktsuttrykk. På tide vi fikk se henne igjen i en norsk spillefilm (det heter vel det fortsatt?). Takk, og vi tenker plutselig på Katy Bates i «Misery», spesielt Oddveigs tirade på engelsk mot dem som skal pusse opp gir lattertårer. En av de nye byggeklossenes absolutte høydepunkter.

Ine Jansen og Baasmo Christiansen kler også hverandre godt som par, men i motsetning til originalen er ikke denne filmen – manus av Antonsen og Arild Fröhlich sistnevnte har også regien – like mye en litt harm harselas og slem parodi over det Norge vi befinner oss i nå. Jo da, det er en slags omreisende håndverkerfamilie fra Litauen med den skjeggete sjefen Mischa, det er en hyggelig, men noe slepphendte bankmannen, det er penger under bordet og det er en nabo fra selveste helvete på jord, lagt til Jessheim, noe som vi også i ånden fra filmen kommer tilbake til. Jansen og Baasmo skaper en, beklager uttrykket, en tilsiktet og kanskje noe for fløteaktig feelgoodstemningen, men i et salig og irriterende kaos.

Og, bevares, de har begge temperament og er oppsatt med noen enlinjere som er drepende nok. Samtidig er det er lett å kjenne seg igjen i oppussingens nådeløse landskap av regler, penger, materialer, påbud, uvitenhet, klønethet og en eim av sosial dumping (kunne pest på mer her). Ja, vi savner en sterkere satirisk klo fordi denne gjenvinningsfilmen med hell kunne skrudd det til en smule, kanskje med litt manushjelp fra dem som sto bak «Dag»?

Dette ikke for å skape mer sosialrealisme (selv om britene evner å lage stor humor og tristesse ut av hverdagstragedier), noe som det er mer enn nok av i mange norske filmer som skal redde verden i det pompøses tjeneste, men for å gjøre byggekostnadene mørkere og en tanke mer absurde, men da filmen vært mindre attraktiv for det store, norske underbuksehumorpublikum. Lo denne anmelder? Ja, kraftig et par ganger, humret flere ganger og trakk pusten tungt også ettersom det å sy sammen episodiske klipp til en helaftens krever en handyman av ypperste drill. Noen ganger treffer de spikeren på hodet, andre ganger ikke. Hø-hø. Vel. Før vi igjen tar av oss skyggelua for gamle Antonsen, er det et par søte scener som må framheves, åpningsmusikken «Kom sol, kom regn» med salige og fineste Inger Jacobsen. Denne setter oss tilbake i tid og for dem som husker originalen blir det også et knøttlite gjensyn med Thea Stabell. Morsomt. Det samme er en hilsen tilbake til Wesenlund i form av en fiks liten Fleksnes-replikk om «Moder´n». Sånn skal det være.

I tillegg kan det tenkes at Olav Stedjes klassiker, «Vi vandrer saman, (melodi Svein Dag Hauge), igjen kan vinne nye lyttere og det samme med Diaz og låten «Jessheim» fra 2003. Jessheim? Ja, det er der Jens og Merete arver et hus og det er på Øvre Romerike vi virkelig møter Antonsen i full bredde av kleinhet som naboen Ståle Rivdal. Ståle er styrtrik fordi han selger boblebad over en lav og skrytende sko. Ståle er så ille at selv om du er imot vold, får du lyst til å fike til ham. Forsiktig, hver eneste dag. Ståle hadde passet utmerket i «Side om side» som vennen til tufsen Christian Kopperud (Jon Almaas).

Antonsen evner å skape en komisk troverdighet med å spille slike karakterer. Hans «Dag» i filmen er Kyrre Tømmerberg fra Plan og Bygg, 47 år og bosatt på Løren i Oslo. Kyrre er nåtidas bygningsinspektør Berrefjord (en av Wesenlunds). Antonsen, som vi nylig så i «En handelsreisendes død», skal ha for at han våger dette, at han har mot til å gi seg i kast med å gjenvinne en norsk film som med rette kalles kult, en nyvinning da den kom ut.

Dagens utgave blir nok ingen kult og den holder ikke som latterbombe hele veien til banken, men vi sier som Birk Tybring: «Tilbygget skal bli et naturhus, og det bygger vi i halm, kabbleier og balsatre». Som tenkt så gjort, og 2018 utgaven ramler ikke sammen selv om den gir visse utslett.

Dermed er vi kommet fram til øvelsen innenfor Norsk Terningklossmajor Forbund. I tider der vi krever åpenhet skal vi være åpne og si at vi først mente dette var en veldig svak femmer, men så tenker vi på at det ikke er en originialidé, resirkulert kultfilm, og havner kjapt på en sterk toer? Nei. Okay, treerr? Nei, vi blir visst ikke enige, men spør Otis Nordborg, renovasjonsarbeider, og han ber oss gjenta, sterk firer.