Oslo  20150922.
Fritt Ords Honnør ble tirsdag tildelt avisredaktørene Flemming Rose (t.v) og Vebjørn Selbekk for deres prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid.
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Oslo 20150922. Fritt Ords Honnør ble tirsdag tildelt avisredaktørene Flemming Rose (t.v) og Vebjørn Selbekk for deres prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Vi unnslipper ikke ytringsansvaret

Ingen slipper unna å diskutere ytringsansvar, uansett hvor lenge de står med hue i sanda mens de roper på ytringsfrihetens absolutte karakter.

Meninger

I forbindelse med karikaturstridens tiårsjubileum har Fritt Ord valgt å gi en Honnør til Jyllands-Postens tidligere kulturredaktør Flemming Rose og Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk for deres standhaftige forsvar for ytringsfriheten de siste ti åra.

En klokelig innretning av prisen med tanke på at Selbekk bare et år før karikaturpubliseringen ønsket å beholde blasfemiparagrafen, som har vært brukt til å sensure religionskritikk, for å verne den sårbare Gud. Men klart, da handlet det om angrep på den kristne varianten, ikke Muhammed.

Ikke til forkleinelse for prisens mottakere. Det er tøft å stå imot drapstrusler og ramsalt kritikk. Å stå i stormen og forsvare det frie ord, fortjener mer enn en honnør.

Slikt ytringsmot trenger vi mer av.

Debatten om ytringsfriheten står derimot til stryk. Hvert forsøk på å diskutere de normative og strategiske aspektene ved ytringer i det offentlige rom, angripes med patosfylte påstander om at ytringsfriheten er absolutt.

Den «kjenner ingen grenser», så hvorfor diskutere hva vi bør, og ikke bør si?

Men det er jo bare rør. Ytringsfriheten har en rekke begrensninger. Du kan heldigvis ikke bruke din ytringsfrihet til å true andre til taushet.

Flertallet av debattanter går derfor en noe annen vei: Det å oppfordre til «ytringsansvar» gir, ifølge dem, mektige religiøse autoriteter og terrorister en vetorett over hvilke ytringer som tillates.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hvordan vi gir disse vetorett ved å diskutere hva vi bør og ikke bør si, er vanskelig å forstå. Ingen har utfordret prinsippet om at det i siste instans er den enkelte ytrer som har vetomakta.

Jussen er fullt og helt på den som ytrer sin side.

Ingen slipper unna å diskutere ytringsansvar, uansett hvor lenge de står med hue i sanda mens de roper på ytringsfrihetens absolutte karakter. Oppfordringene om mer Islamkritikk i solidaritet med dem som i dag blir truet, er selv en oppfordring om å vise ytringsansvar. At oppfordringen sammenfaller med flere og ikke færre ytringer, er av mindre betydning.

Kanskje er mer Islamkritikk klokt. Kanskje er det nødvendig. Kanskje er det eneste måten å gi folk trygghet og det nødvendige ytringsmotet for å utøve den kritikken de mener er fortjent. Men dette er et empirisk spørsmål, og ikke et uangripelig moralsk argument.

Den offentlige debatten skal ikke ende i et bindende flertallsvedtak. Få ønsker å forby karikaturer. Men vi tjener lite på å late som om debatten om ytringsansvar er å gi vetorett til religiøse autoriteter eller er et forsøk på knebling.

Vi unnslipper ikke diskusjonen om hva vi bør si. Om du lytter, er opp til deg.