Vi var alle sosialdemokrater

«Arbeiderpartiet er på stø kurs i feil retning med gamle (og enkelte unge) statssosialister i lasten.»

«Vi er alle sosialdemokrater» er tittelen på Einar Førdes bok fra 1981. Som om det å være sosialdemokrat er samfunnets høyeste heder. Beviset på at du er et ordentlig menneske. Den norske stats imprimatur, og skremsel fra å bli utstøtt fra det gode selskap. En mer illustrerende boktittel om Arbeiderpartiet i dag ville ha vært «Vi var alle sosialdemokrater».

Arbeiderpartiet er ikke lenger et folkeparti. Ikke bare har det mistet halvparten av sine velgere, og mange flere medlemmer, fra den tiden vi omtalte Norge som et industrisamfunn. Partiet avspeiler heller ikke folks hverdagsliv, det samfunnet vi faktisk lever i, som sosiologen Manuell Castells så treffende kaller «nettverkssamfunnet» i trilogien «The Information Age - Economy, Society, and Culture» (1996- 98).

En av Castells hovedteser er at den klassiske nasjonalstaten (hvor staten, samfunnet og borgerne betraktes som identiske størrelser) forvitrer som integrativt system. Sagt på en annen måte: Folk mister tro, tilhørighet og identitet, samtidig som de stiller kritiske spørsmål til de gamle strukturer - som først og fremst Arbeiderpartiet har lange tradisjoner i å forvalte, både politisk og kulturelt.

Det er her Arbeiderpartiet er på stø kurs i feil retning med gamle (og enkelte unge) statssosialister i lasten. Partiet er totalt i utakt med sin samtid. Det tviholder på det gamle representasjonsprinsippet, og avviser alle forslag som utfordrer den sosialdemokratiske styrings- og velferdsstatsforståelse, til tross for at dette tankegodset er under sterkt press. Både unge og gamle velgere ser at arbeiderpartistaten ikke makter å løse de oppgaver som har berettiget dens monopol på makt og skatteinnkrevinger. Velgerne aksepterer kun å avgi sin stemme (samt 53 prosent av sine inntekter) til Arbeiderpartiet når de får noe igjen. Dette noe er naturligvis opp til partiet å bestemme. Men det som har skjedd er at Arbeiderpartiet har hatt mindre å tilby til flere og flere, mens Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet har hatt mer å tilby flere og flere.

I dag spør velgerne seg: Hvilket parti kan sikre min disponible inntekt? Neppe Arbeiderpartiet, for da stiger prisene, skattene, avgiftene og rentene. Hvilket parti kan sikre min alderdom? Neppe Arbeiderpartiet, for de har jo styrt eldreomsorgen og sykehusene ut i elendighet. Hvilket parti kan sikre mine barn god utdannelse? Neppe Arbeiderpartiet, for de har gitt skolene og universitetene dårlige vilkår. Hvilket parti kan sikre meg mot «organisert», «etnisk» eller «norsk» kriminalitet? Neppe Arbeiderpartiet, for de sier jo at det ikke hjelper å dømme folk til langvarig fengselsopphold. Hvilket parti kan sikre meg fotballandskamper? Neppe Arbeiderpartiet, for de ble borte med arbeiderpartimannen Hermansen og statsbedriften Telenor.

I sak etter sak har Arbeiderpartiet kommet i bakevja, og blitt utsatt for kryssild fra høyre og venstre, internt fra egne rekker, fra Stortinget og fra velgerne. Men i stedet for å lytte til velgere, menige medlemmer, ordførere, skattebetalere og meningsmålinger, har partiet lyttet til elitene i egne rekker (som aldri har vært noe annet enn arbeiderpartipolitikere), og de korporative institusjoner og organisasjoner, som om disse representerte folks interesser. Arbeiderpartiet politiske legitimitet har blitt det profesjonelle og sosialdemokratiske offentlige beslutningsmaskineriet, de såkalte representative institusjoner, som på sin side styres av politiske robocop-typer, ofte rekruttert fra partiets egne rekker. Når partiet konsulterer sin politikk med det korporative systemet, eller når det korporative systemet søker politisk innflytelse gjennom Arbeiderpartiet, så møter partiet uansett seg selv i døren.

Slik er Arbeiderpartiet en organisk del av det korporative styringssystemet og statsapparatet som partiet stadig forveksler med samfunnet og borgerne. Denne sammensmeltningen, som er i ferd med å kvele partiet, er både kulturell, organisatorisk, ideologisk og politisk.

Riktignok pågår det en maktkamp mellom «tradisjonalister» og «fornyere» i partiet. Hvilken politikk som til slutt vinner frem, blir det spennende å se, men uansett fremtidig posisjonering, så er partiets store, stygge problem akkurat nå at man ikke makter å finne frem til en politisk dagsorden som begeistrer mange nok velgere, og som hele partiet slutter helhjertet opp om. Det virker som om alt er kompromisser og halvkvedete viser. Arbeiderpartiet fremstår som ukult, omstendelig og gubbete, hvilket også unge partimedlemmer ofte har påpekt.

Men det er også et annet problem, velgerflukten fra Arbeiderpartiet minner om et ungdomsopprør mot strenge foreldre som ikke forstår ungdommens behov. Som et resultat av velferdssamfunnets utvikling (og forbrukersamfunnets fremvekst, naturligvis) har Arbeiderpartiet opptrådt som strenge foreldre som skal få skikk på utilfredsstilte barn som skriker: «Skal ha, skal ha!» Og som «foreldre» flest aner de ikke hva de skal gjøre med ulydige barn (les: velgere) som klager over tilværelsen (les: utilfredse med velferdsstaten). Gir man barna is og brus, så vil de jo stadig ha mer. Gir man dem smekk over fingrene (les: skatter og avgifter), så skriker de bare enda høyere (les: stemmer Fremskrittspartiet).

I stedet for å ta en lang tenkepause (som Jagland ville), analysere samfunnet, velgerne og hvilken politikk Arbeiderpartiet skal møte den nye tiden med, så har partiet svart med arrogant paternalisme og avpolitisering. Etter en trøstesløs intern strid om «lederskap», byttet partiet ut den høyttenkende Jagland med den selvsikre Stoltenberg. Jagland skulle være politikeren, Stoltenberg skule være administratoren. Altså: Det Arbeiderpartiet ikke fikk til med politikk, skulle man få til med ungdommelig sjarm og selvsikkerhet. Uten noen som helst visjoner om mål og mening (annet enn at man ville bygge noen gasskraftverk), fikk partiet kastet den da svært så populære Bondevik-regjeringen. Politisk selvmord mente noen, en genistrek mente andre.

Hvorom allting er (og var): Det hadde gått bedre dersom Arbeiderpartiet tok seg en lang tenkepause, og betraktet utilfredsheten som et uttrykk for politisk avmakt. Arbeiderpartiets makt- og styringskåthet, kombinert med mangel på visjoner og en iøynefallende administratorholdning, skapte grobunn for partiene til høyre og venstre for Arbeiderpartiet. Norge har i dag to rekordstore populistiske partier på ytterfløyene, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, som «ansvarsfulle» Arbeiderpartiet simpelthen ikke aner hva de skal gjøre med. Spesielt Carl I. Hagen kan være strålende fornøyd med sin fremskutte posisjon som hyperaktuell og populær politiker. Bondevik sitter på hans nåde, den politiske journalistikk er preget av hans vinnersaker, partiet hans er nesten stuerent som strategisk allianse, meningsmålingene peker oppover, og velgerne elsker ham.

Hva mer kan Carl Ivar glede seg over? Det måtte være Arbeiderpartiets kritikk, som slett ikke er kritisk, fordi den i bunn og grunn kritiserer velgerne for å være dumme og naive når de lar seg begeistre av Hagens politiske ideer. Det er med andre ord et stort politisk underskudd i Arbeiderpartiets kritikk, som når egen talentløshet blir til kritikk av den som lykkes. Velgerne har hørt surmulingen tusen ganger før, og avviser «kritikken» som fjern.

En riktigere strategi ville være å erkjenne at mange av de problemene som Carl I. Hagen stadig minner om (og vinner tilhengere på), faktisk er reelle, enten de handler om asyl, innvandring, helse, organisert kriminalitet, eldreomsorg eller skatter og avgifter. Her burde Arbeiderpartiet ha fokusert på de muligheter man har for å løse problemene, i og med at alle partier har forskjellig politikk når det gjelder enkeltsaker og prioriteringer.