DEBATT

22. juli:

Vi var utpekt som landssvikere

Vår viktigste lærdom fra Utøya åtte år etter bør være å ikke gå i samme fella som de som inspirerte gjerningsmannen.

OVERLEVDE: Hva hadde jeg ment og sagt, som gjør at jeg må slite meg gjennom et liv med angst, fortvilelse og en hjerne som kan lyse rød alarm uten grunn, midt i hverdagen langt unna kriseteam og Sundvollen og Utøya? spør artikkelforfatteren.
OVERLEVDE: Hva hadde jeg ment og sagt, som gjør at jeg må slite meg gjennom et liv med angst, fortvilelse og en hjerne som kan lyse rød alarm uten grunn, midt i hverdagen langt unna kriseteam og Sundvollen og Utøya? spør artikkelforfatteren. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Hva hadde vi gjort, for å fortjene å måtte løpe for livet - andpustne med livredde øyne, mens ungdommer ble revet i stykker av jern og kuler, frykt og hat? Hva hadde jeg ment og sagt, som gjør at jeg må slite meg gjennom et liv med angst, fortvilelse og en hjerne som kan lyse rød alarm uten grunn, midt i hverdagen langt unna kriseteam og Sundvollen og Utøya?

Det som skjedde, ble mulig av en grunn. Noen hadde pekt på gruppen jeg var med i og sagt at vi var farlige landssvikere, og det var nok at én mottaker tok det bokstavelig.

I vår tid er det flere politikere og aktivister som peker ut samfunnsfiender. Disse pekefinger-politikerne og aktivistene kan umulig være klar over at konsekvensen av å ha et samfunn hvor slikt hat blir liggende kan resultere i hatefulle handlinger.

Vi har alle et stort ansvar for hvilke forestillinger om grupperinger i samfunnet vi lar stå. Alternativet så vi et forferdelig eksempel på her hjemme for i dag åtte år siden.

Åtte år etter Utøya bør vi ha lært. Det kan være livsfarlig å peke. Fingrene som knotter på et tastatur, er ikke den eneste lyden som kommer fra et hatefullt kommentarfelt. Det er også lyden av panikk, bilder av noen som løfter blikket for å se seg selv i speilet, redde men fortsatt i live. Hatefulle ord bærer potensialet av lyden fra en puls som stiger - et bilde av kroppen som trekker seg sammen for å forsvinne.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer