Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

22. juli:

Vi var utpekt som landssvikere

Vår viktigste lærdom fra Utøya åtte år etter bør være å ikke gå i samme fella som de som inspirerte gjerningsmannen.

OVERLEVDE: Hva hadde jeg ment og sagt, som gjør at jeg må slite meg gjennom et liv med angst, fortvilelse og en hjerne som kan lyse rød alarm uten grunn, midt i hverdagen langt unna kriseteam og Sundvollen og Utøya? spør artikkelforfatteren.
OVERLEVDE: Hva hadde jeg ment og sagt, som gjør at jeg må slite meg gjennom et liv med angst, fortvilelse og en hjerne som kan lyse rød alarm uten grunn, midt i hverdagen langt unna kriseteam og Sundvollen og Utøya? spør artikkelforfatteren. Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hva hadde vi gjort, for å fortjene å måtte løpe for livet - andpustne med livredde øyne, mens ungdommer ble revet i stykker av jern og kuler, frykt og hat? Hva hadde jeg ment og sagt, som gjør at jeg må slite meg gjennom et liv med angst, fortvilelse og en hjerne som kan lyse rød alarm uten grunn, midt i hverdagen langt unna kriseteam og Sundvollen og Utøya?

Det som skjedde, ble mulig av en grunn. Noen hadde pekt på gruppen jeg var med i og sagt at vi var farlige landssvikere, og det var nok at én mottaker tok det bokstavelig.

I vår tid er det flere politikere og aktivister som peker ut samfunnsfiender. Disse pekefinger-politikerne og aktivistene kan umulig være klar over at konsekvensen av å ha et samfunn hvor slikt hat blir liggende kan resultere i hatefulle handlinger.

Vi har alle et stort ansvar for hvilke forestillinger om grupperinger i samfunnet vi lar stå. Alternativet så vi et forferdelig eksempel på her hjemme for i dag åtte år siden.

Åtte år etter Utøya bør vi ha lært. Det kan være livsfarlig å peke. Fingrene som knotter på et tastatur, er ikke den eneste lyden som kommer fra et hatefullt kommentarfelt. Det er også lyden av panikk, bilder av noen som løfter blikket for å se seg selv i speilet, redde men fortsatt i live. Hatefulle ord bærer potensialet av lyden fra en puls som stiger - et bilde av kroppen som trekker seg sammen for å forsvinne.

Jeg skulle ønske vi kunne høre lyden fra skrittene til dem som trente på å gå igjen på Sunnaas sykehus etter skuddskadene. Jeg skulle ønske at alle som skriver på nett om hvor mye en gruppe mennesker fortjener å skytes eller drepes eller å sendes hjem og i fengsel, kunne høre lyden fra 22. juli og ungdommer som nettopp er skutt, og som glir ned i vannet fordi de ikke klarer å holde seg oppe lenger.

Kanskje det er sterkt nok til at man endelig kan forstå hvor forsiktig man må være med hat rettet mot grupper mennesker, med det som virker som bare ord på Facebook, Twitter eller i media?

Jeg skjønner at mange kan ha levd i villfarelse, for hvem kunne vel egentlig vite at lyden fra hatet på Internett er så forferdelig? Men når vi er så mange som har hørt den lyden, bør flere tenke seg om før man trykker enter. Det er helt sikkert ikke verdt det. For et hat mot en gruppe mennesker vil alltid ha uskyldige ofre.

Kommentarfelt med hat, politikere som Trump som peker mot muslimer og innvandrere med statsborgerskap og ber dem reise «hjem». Propaganda som maler menneskegrupper som dyr, bør automatisk starte avspillingen av lydsporet fra over 500 overlevende fra Utøya og regjeringskvartalet som forsøker å eke seg ut tilbake i livet.

Og etter det spor 2 med lyden av utrøstelig sorg fra foreldre og venner til 77 drepte.

Hatets stamfar er antakelig setninger som starter noe i retning av at «muslimene er skadedyr og bør …», «innvandrere vil ta over landet vårt». Det er flere eksempler i kommentarfeltet blant både statsråder og ledende politikere. Konsekvensen ordene får er oftest et hat som ikke får alvorlige utfall, andre ganger fører det til vold. Noen få ganger får det katastrofale følger som drap og massedrap.

Det er stygt å peke. Og farlig. Vår viktigste lærdom fra Utøya åtte år etter bør derfor være å ikke gå i samme fella som de som inspirerte gjerningsmannen. La oss heller ikke surre oss inn i debatter om rasismebegreper og hva som er lov å skrive eller ikke. La oss ikke rote oss inn i endeløse debatter om ytringsfrihet som ingen blir noe klokere av og andre bruker som en strategi for å forvirre oss. Det har ikke ført oss noe særlig på vei.

Jeg heter Per Anders, er 34 år og hadde en helt vanlig oppvekst i Arendal. Ingen hater meg. Ingen vil drepe meg. Jeg er en stort sett snill fyr som har troa på mennesker og prøver så godt jeg kan som de fleste andre. Likevel ble jeg forsøkt skutt to ganger av en jeg aldri før hadde hørt om eller møtt. Hvorfor tror du det skjedde? Bruk gjerne min erfaring til å stoppe å hate en gruppe. Vår verden inneholder personer som Trump og «Fjordman», som nettopp har beskrevet grupper mennesker i negativt ordelag for deretter å ønske å frata mennesker rettigheter fordi de hører til denne gruppen. Tidligere justisminister Per-Willy Amundsen har dessuten ønsket å kutte barnetrygden fra barn nummer fire, fordi han vil begrense store barnefamilier blant særlig somaliere.

Jeg vet det kan være farlig. Fordi jeg har sett en slik tankegang tatt til sitt ytterste. Det er vanskelig å imøtegå en politiker som peker finger og feier skylden for et samfunnsproblem over på en gruppe mennesker de ikke liker. Ofte er vårt beste forsvar å ta til motmæle, være oppmerksom på egne verdier og at vi lærer hverandre å være kritisk til personer som med streng stemme peker i den ene og andre retningen mot enkeltgrupper.

Pekefinger-politikere må konfronteres og kritiseres. Vi må aldri miste synet av det enkelte mennesket.

For å snu oss fra hatet og de sløvende nedsettende karakteristikkene om «de andre» menneskene, må vi ta flere grep. For det første bør 22. juli inn i skolen og brukes som et tema for å diskutere farene ved gruppetenkning, alles menneskeverd, hat og demokrati.

Overlevende kan stille som tidsvitner og fortelle historier i klasserommene.

For det andre bør vi nedsette en ny kommisjon som ser bredere enn kun beredskap på hvorfor 22. juli kunne skje. Vi må finne flere konkrete tiltak for å hindre utenforskap og radikalisering. Hvilke hull har vi i vår oppvekstpolitikk som må tettes for å hindre nye ensomme ulver?

For det tredje må vi ikke la sosiale medier og klikkjournalisme løpe de mest spissformulerte politikernes ærend når de hogger løs mot en gruppe mennesker for å skape motreaksjoner og få klikk.

Mediene bestemmer selvsagt hvilke politikere som slipper til i sine kanaler og slik bør det være. Men vi bør reflekteres bredere etisk omkring hvilket ansvar medienes har for å formidle spissformulerte utspill målrettet mot upopulære samfunnsgrupper som vi vet bidrar til negative stereotyper.

Jeg har et ansvar, og du har et ansvar. Regjeringen og de politiske partiene har et særlig stort ansvar.

Selv om det kan lønne seg for å skaffe flere velgere, selv om det kan lønne seg for å vinne valg, så er det uforsvarlig å spille på en stereotypisk fremstilling av grupper i samfunnsdebatten. Å være en politiker som peker ut grupper mennesker som et problem man lover å bekjempe, kan bidra til hat som vi vet har en link til handlinger og vold.

Det er da vi må minne hverandre om lyden av 22. juli og konsekvensene det hatet til slutt fikk og løftet vi ga i dagene og ukene etterpå. Aldri mer 22. juli.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!