Vi velger våre venner

SAUDI-ARABIA: I Dagbladet på mandag skrev avisen om utenriksminister Gahr Støres motvillighet mot å fordømme de utallige bruddene på menneskerettighetene som begås i Saudi-Arabia. Støre uttaler at han nødig vil blande seg inn i «andre lands kulturelle anliggender».

Hvis det å halshugge 147 personer i løpet av et år, inkludert kvinner og barn, slik den Saudi-Arabiske staten gjorde i 2007, ikke defineres som kulturelle avvik av den norske stat, tror jeg Støre har behov for en tur tilbake til skolepulten.

Men man trenger ikke være professor for å forstå hva som ligger til grunn for en slik uttalelse. Norge har strategiske interesser i Saudi-Arabia. Men kanskje enda viktigere; landet er USAs viktigste allierte i midtøsten. Iran, på den andre side, hvis brudd på menneskerettigheter Gahr Støre forbilledlig har fordømt ved flere anledninger, er for øyeblikket en av USAs mange nemesiser og dermed også et mer legitimt mål for den norske stat. Vi ser det samme i forbindelse med det forestående OL i Beijing. Hver gang Støre blir satt til veggs på spørsmål om menneskerettighetsbrudd i Kina og konflikten i Tibet, velger han å helgardere seg og uttaler seg i diplomatiske ordelag, som ikke sårer noen. For vil ikke en fordømmelse av bruddene på menneskerettighetene kunne svekke Norges relasjoner til Kina, og dermed i ytterste konsekvens også handelsbalansen de to landene i mellom? Det er nok det UD frykter.

Begge disse sakene fremstår som klare eksempler på at Norge ikke står for en egen klar linje i utenrikspolitikken. Mange nordmenn er nok fortsatt fanget i den smånaive oppfatning av at vi er et hvitt lam i en flokk av sorte får i den internasjonale politiske sfære, men det er nok langt fra realiteten. Vi er bundet av en felles vestlig konsensus, hvor avgjørelser utelukkende taes ut fra økonomiske og politiske interesser og ikke ut fra en grunntanke som bygger på sosialt ansvar.

For vi ser det gang på gang. Med en gang det kommer til å verne om Norges og våre alliertes interesser, blir dette langt viktigere enn å være et foregangsland i kampen for å legge nødvendig press på regimer som undertrykker sin befolkning.