Vi veltrente

FETT OG TRENING: Da jeg leste Knut Nærums kommentar om fedme og klasse i Dagbladet lørdag 31.05.08 tenkte jeg først at ha!, der fikk han jammen satt dem på plass. Så la jeg avisen fra meg og nøt resten av den tropiske fridagen. Det var ikke før jeg knyttet på meg joggeskoene søndag kveld at det slo ned i meg: Det var meg Nærum forsøkte å sette på plass, at det var meg han traff da han rettet sin skyts.

Nærum setter likhetstegn mellom dem som går rett frem og venter at andre skal vike – og veltrenthet. Han sier at de med de skarpeste albuene, også er de som ser fysisk bra ut. Videre setter han likhetstegn mellom treningsmani og makttørste. Som om det å hengi seg til endorfinrus og gleden ved å prestere noe på egenhånd er tegn på at man har en herskesyk sadist i magen. Å inneha disiplin nok til å ta seg selv i nakken for å løpe en tur og presse seg til å løpe litt lenger, eller stå opp om morgenen en halvtime tidligere for å gjøre ryggøvelser, tyder på en blårussaktig legning i følge Nærum.

Det er ikke til å se bort i fra at dette sikkert vil være en korrekt beskrivelse av en god del av dem man ser tråkke rundt på sykkel i Marka iført fargesterke mikrofiberdrakter, men ved å se ned på dem, ser Nærum også ned på dem som trenger strukturer i hverdagen, og dem som finner inspirasjon, krefter og arbeidsglede ved å bruke kroppen fysisk.

Nærum skriver at i vår tid trener de rikeste på Elixia mens de fattigste jobber ryggen skakk og spiser pølsemenyer på Shell. Det er ikke nødvendigvis feil, men ved å uttrykke sin forakt for den førstnevnte kategorien uttrykker han også sin forakt for alle de vanlige menneskene som av ulike årsaker finner veien til tredemølla. Noen tråkker kanskje i vei fordi de vet at de aldri vil kunne leve av syrlige kommentarer på TV og satiriske bokutgivelser. Da kan det hende at en mager trøst er at man i alle fall har en mage som holder seg innenfor bukselinningen. For noen gir kanskje en morgenøkt i treningssalen akkurat nok energi til å sette seg ned med skolebøkene som man vet man aldri vil briljere over. Noen presser seg kanskje til å løfte vektene som er så tunge at det gjør vondt, for å få nok selvtillit til å tusle ned på arbeidet.

Nærum tar ikke feil i at samfunnet generelt ser ned på dem som er overvektige. Men ved å si at middelaldrende mennesker i god form er et uttrykk for borgerlig dekadense, gir han nådestøtet til oss som vet at vi har blitt utstyrt med et visst sett av intelligens, fysikk og andre individuelle muligheter. Mange finner trøst i å tenke på at om en nå ikke ble tv-stjerne, sørget man i alle fall for å gjøre det beste en kunne gjøre ut av det man fikk tildelt. Å komme seg gjennom år med utdannelse er ikke nødvendigvis så enkelt som å gå på aerobic tre ganger i uka.

Jeg er en av dem, oss i midten, som gjerne skulle vært hardtslående i kommentarene og få cred for analysene av samfunnet – og skapt et levebrød av det. Selv holder jeg meg i form, pynter meg og er vennlig, så godt det lar seg gjøre for et helt gjennomsnittelig menneske. Dette er min måte å komme verden i møte på. Knut Nærum: neste gang du hever øyebrynet og tenker at du har med en overfladisk noksagt å gjøre, skal du vite at akkurat slik du sympatiserer med arbeiderklassen ved å la magen henge utover buksa, sympatiserer jeg med meg selv og resten av oss middelmådige ved å være imøtekommende, veltrent og velkledd.