Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Neil Young - «Homegrown»

Vi ventet 45 år på denne

Mye fint på Neil Youngs bortgjemte album, men noe virker i overkant «hjemmeavla».

NYTT ALBUM: Neil Young, her på Norwegian Wood-festivalen i 2009, gir ut «nytt» album , 45 år etter at det ble spilt inn. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
NYTT ALBUM: Neil Young, her på Norwegian Wood-festivalen i 2009, gir ut «nytt» album , 45 år etter at det ble spilt inn. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

ALBUM: Neil Young har gitt ut mye «rart» de siste åra, men «Homegrown» har ihvertfall en interessant historie. Det fins en plausibel forklaring på at albumet som ble spilt inn - analogt - i 1974 og 1975 ikke kommer ut før nå, nærmere bestemt fredag 19. juni.

«Homegrown»

Neil Young

4 1 6

Folk/country/rock

1975/2020
Plateselskap:

Warner Music

«Mye gammelt og fint og noe unødvendig.»
Se alle anmeldelser

«Harvest»

Det skulle være en naturlig oppfølger til «Harvest» (1972), storselgeren med låter som «Heart of Gold» og «The Needle and the Damage Done». Coveret var ferdig, og det var rett før utgivelse. I stedet kom «Tonight's The Night» (1975) og tre andre album ut før «Comes A Time» (1978) tok opp tråden fra «Harvest» musikalsk.

- Dette er den manglende lenka mellom «Harvest» og «Comes A Time» (1978), sier Neil sjøl om abumet. Han sier også at han rett og slett ikke orket å høre på det.

For personlig

- Det var for personlig. Det skremte meg. Damage done! har han også uttalt om albumet. Han ville bare gå videre etter det mislykte forholdet til Carrie Snodgress, som hadde trukket seg tilbake fra skuespilleryrket for å pleie deres felles sønn Zeke - som ble født med en hjerneskade. Snodgress døde i 2004.

Men gikk vi glipp av noe i 1975?

Spredd

Fem av de tolv låtene forekommer, eller er innspilt på nytt, på andre album. Som «Little Wing», som dukker opp på albumet «Hawks & Doves» i 1980. «Love Is A Rose» følger i «Harvest»-sporet, og dukker opp på «Decade» (1977). Countryinspirerte «Star of Betlehem» (med Emmylou) er verdt å vente på helt til slutt, men både den og tittellåten «Homegrown», en hyllest til hjemmeavla røykesaker, er også med på «American Stars 'N Bars» fra 1997. Andre låter fra samme session, som ikke er med her, havnet på andre album.

Brudd

Det begynner veldig bra, som den naturlige fortsettelsen på «Harvest» han tenkte seg - ihvertfall musikalsk. Men når fortsatt unge Neil unnskylder seg og serverer følgende tekstlinjer i åpningssangen «Separate Ways», over nydelige pedal steel-toner fra Ben Keith, skjønner vi at dette er tungt stoff: «We go our separate ways / looking for better days / sharing our little boy / who grew from joy back then».

NYSKILT: Neil Young var nyskilt da han spilte inn «Homegrown» i 1974 og 1975. Foto: NTB Scanpix
NYSKILT: Neil Young var nyskilt da han spilte inn «Homegrown» i 1974 og 1975. Foto: NTB Scanpix Vis mer

I neste sang, «Try», med Emmylou Harris som korist, ser han mer optimistisk på tingene: «Darling, the door is open / to my heart and I've been hoping / that you won't be the one to struggle with the key / we got lots of time to get together if we try». Levon Helm (The Band) spiller trommer på begge.

«Mexico» fortsetter i samme gate, og Neil synger om å gå videre mens han drømmer om å «færra til Mexico». Også «Kansas» kunne passet på «Harvest».

Ujevnt

Foruten at fem av sangene er inkludert på andre plater seinere, er det et ujevnt album - fra solide låter som «Try», «White Line» med Robbie Robertson (The Band) på gitar og «Little Wing» med Young solo, til den anmassende tittellåten og den uinteressante, tre minutter lange spoken word-sekvensen «Florida» over enerverende støy fra en finger som trolig strykes over kanten på et glass av Ben Keith. «Let's go to Florida.», sier Young. «Palm trees and shit, man», sier nå avdøde Keith. Hva er vitsen, liksom? Neil har det med å inkludere tullete spor som trekker ned totalinntrykket.

Jammelåt

«We Don't Smoke It No More» er en blues med en tekst som stort sett består av å gjenta tittelen, og den kommer aldri ut av jammestadiet før den bare fades ut ganske umotivert - som flere av de andre låtene. Det føles litt lettvint. Også denne hadde vi klart oss foruten.

Blodfansen har ventet veldig lenge på dette albumet, som - kanskje noe overraskende - aldri har vært tilgjengelig som bootleg. Veldig viktig er albumet ikke, men de tidligere uutgitte låtene er fine tilskudd til det tilsynelatende utømmelige Young-arkivet.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!