Vi vet for lite

«Det finnes i dag ikke noen god oversikt over antall rusmiddelbrukere med omsorgsbehov i kommunene.»

Avisene melder ukentlig om voksende problemer med rusmiddelmisbruk. Alkoholforbruket øker, aldri har så mange unge brukt narkotiske stoffer, og overdosedødsfallene for tunge narkomane øker. Kommunene har i de senere år fått et økt ansvar for rusmiddelmisbrukere, men vi vet i dag lite om hvordan de håndterer dette ansvaret, som de ble pålagt i 1993. Det er behov for å se nærmere på kommunene og fylkeskommunenes tilbud til rusmiddelmisbrukere. # Vi trenger både å kartlegge hvem denne gruppen er, hvor omfattende problemene er, og hvilke behov rusmiddelmisbrukere har. Dette må følges opp med å sette søkelyset på hvordan det kommunale tjenesteapparatet møter rusmiddelbrukerne. Særlig viktig er det å se på helse- og sosialtjenesten i første linje, men det er også viktig å se på behovene for oppfølging for eksempel gjennom tilrettelagte boliger. På dette grunnlaget er det mulig å vurdere hvilken innsats med ressurser og tiltak som skal til for å sette kommunen i stand til å gi tjenester til rusmiddelmisbrukere.

Stortingsmeldingen «Omsorg 2000» (St.meld. nr. 28 (1999- 2000) Innhald og kvalitet i omsorgstenestene) ble lagt fram i januar i år. Meldingen tar opp innhold og kvalitet i omsorgstjenestene, og omhandler tjenester til alle som mottar helse- og sosialtjenester i kommunene. Tjenestemottakere defineres som mennesker med hjelpebehov av større eller mindre omfang, og som kommunene etter lovverket har plikt til å hjelpe. Disse kan være eldre, demente, døende, fysisk funksjonshemmede, mennesker med psykiske lidelser og også mennesker med rusmiddelproblemer. Det er positivt at det gjøres en slik samlet vurdering av hvordan tjenestene fungerer i forhold til ulike grupper av hjelpetrengende. Det er særlig positivt at rusmiddelsmisbrukernes behov for og rett til omsorgstjenester blir framhevet i meldingen. Kommunale omsorgstjenester til eldre, psykisk utviklingshemmede og mennesker med psykiske lidelser har fått stor oppmerksomhet i den offentlige debatt og i forskningsmiljøene i de senere år. Rusmiddelmisbrukerne har imidlertid blitt oversett, til tross for at også særomsorgen for denne gruppen ble avviklet gjennom lov om fylkeskommunalt ansvar for alkoholistomsorgen og senere gjennom lov om sosiale tjenester i 1993. Rusmiddelmisbrukeres behov for og rett til omsorgstjenester er nå satt på dagsordenen, og det er bra.

Rusmiddelmisbrukerne utgjør en sammensatt gruppe mennesker. Misbruksproblemene henger ofte sammen med andre problemer knyttet til både fysisk og psykisk helse, og de mest synlige sosiale problemene er ofte knyttet opp mot tap av arbeid, bolig og sosial status. Høy risiko for sykdommer, som f.eks. hiv og hepatitt, utgjør tilleggsbelastninger for mange av de mest belastede. Dette understreker behovet for individuelle hjelpetiltak. Både i forbindelse med bruk av tvang og i forbindelse med metadonbehandling stilles det derfor krav om at det skal lages en individuell behandlingsplan.

Behovet for omsorgstiltak er særlig omfattende for de langt komne rusmiddelmisbrukerne. Dette er en gruppe med høyt forbruk av sosiale tjenester, og den er sterkt overrepresentert på sosialhjelpsstatistikken. Det er også en gruppe som sosialtjenesten opplever som sterkt belastende som klienter. På tross av dette har det vært forholdsvis lite fokus på denne gruppas behov utover spørsmål knyttet til selve rusavhengigheten og behandlingen av den. Det har vært noe offentlig debatt om behovet for lavterskeltilbud, men forøvrig lite fokus på behovene etter et institusjonsopphold. Dette gjelder ikke minst de som i lang tid har vært gjennom en rekke behandlingsopplegg og institusjonsopphold.

En persons rusproblemer vil også i stor grad ramme pårørende. Hjelpeapparatet må derfor legge situasjonen til rette for den enkelte slik at belastningen på pårørende begrenses. Individuelt tilpassede omsorgstilbud i nærmiljøet kan være et av svarene på slike behov.

Lov om sosiale tjenester kapittel 6 hjemler særlige tiltak overfor rusmiddelmisbrukere. I henhold til loven har sosialtjenesten ansvar for råd, veiledning og hjelpetiltak overfor den enkelte misbruker, samt råd og veiledning overfor misbrukerens pårørende. Sosialtjenesten skal i første rekke satse på hjelpetiltak lokalt. Dersom slike tiltak ikke er tilstrekkelig, skal sosialtjenesten, i samråd med klienten, søke egnet plass i egnet døgnbehandlingsinstitusjon. Sosialtjenesten har imidlertid ansvar for misbrukeren både før, under og etter et institusjonsopphold. Rusmiddelmisbrukere har samme rett til helsetjenester som den øvrige befolkning, og skal ha tilgang til blant annet allmennlegetjenester, helsestasjonenes tilbud og hjemmesykepleie.

Kommunene har i de senere år bygget et stort antall omsorgsboliger til mennesker med omfattende hjelpebehov. Det er først og fremst eldre og mennesker med psykisk utviklingshemming som har nytt godt av dette tilbudet. Ifølge opptrappingsplanen for psykisk helse 1999- 2006 skal det bygges 3400 omsorgsboliger for mennesker med psykiske lidelser. Det er hittil ikke utarbeidet en tilsvarende plan for gruppen tunge rusmiddelmisbrukere, men en arbeidsgruppe som ble nedsatt av sosialministeren i 1998, for å gjennomgå hjelpe- og behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere, Nesvåg-gruppen, påpeker i en av sine sluttrapporter at omsorgsboliger eller tilrettelagte boliger også egner seg for rusmiddelmisbrukere.

Det finnes ikke i dag noen god oversikt over antall rusmiddelmisbrukere med omsorgsbehov i kommunene. Det finnes heller ikke noen god oversikt over hvordan kommunene møter rusmiddelmisbrukernes behov for ulike tjenester, og boliger. Det er kun gjennomført studier i et par kommuner, som viser at disse ikke praktiserer den plikten de er pålagt gjennom sosialloven. Om disse studiene er representative for kommuner ellers i Norge, er vanskelig å si. Ifølge St.meld. nr. 28 Innhald og kvalitet i omsorgstenestene, er det store variasjoner kommunene imellom både når det gjelder tiltaksapparatet, og samarbeidet med andre instanser med tiltak for misbrukere. Selv om det formelle ansvaret for rusmiddelmisbrukernes helsetilstand ble endelig avklart i 1993, har det i årene etter pågått diskusjoner om hvem som har det faktiske ansvaret og hvordan helsetjenestetilbudet til rusmiddelmisbrukere skal utformes. Ikke alle kommuner og fylkeskommuner har vært flinke til å gjøre seg bevisst hvem som skal ha ansvar for hva. Rusmiddelmisbrukere har samme rettigheter til kommunale helsetjenester som den øvrige befolkning, og ofte har et større behov for disse tjenestene fordi de også har dårligere helse. Undersøkelser har vist at misbrukere i liten grad benytter seg av det etablerte helsetjenestetilbudet.

I programnotat for Rusmiddelforskningsprogrammet, som nå er under avslutning, nevnes kommunenes rolle i arbeidet med å integrere rusmiddelomsorgen i det kommunale tiltaksapparatet som en viktig problemstilling. Videreføringen av dette programmet inngår nå i et mer omfattende program om helse og livsstil. Hensikten med å integrere rusmiddelforskningen i helse- og livsstilprogrammet er både at forskningen og tjenestene kan stå sterkere om de knyttes opp til helsetjenesteforskning og tjenester til andre grupper. Det er imidlertid en fare for at oppmerksomheten på rusmiddelmisbrukeres tjenestebehov og tjenester rettet mot denne gruppen vil drukne. Det oppstår også tvil om hvorvidt denne typen problemstillinger skal ivaretas av Forskningsrådets program for velferdsstatsforskning. Velferdsprogrammet har ikke hatt et spesiell fokus på omsorgstjenester til rusmiddelmisbrukere. Hvor blir det da av sammenhengen mellom det som er satt opp som politiske prioriteringer og de temaene som forskningen tar opp?

For å oppfylle politiske mål som er satt, trengs det økt fokus på denne gruppas behov og kommunenes tjenestetilbud.