Bretter ermene opp: Et helt land har brettet ermene sine opp. Vi trosser våre smerter, vi ringer på dører og tigger, vi melder oss som frivillig hjelp i organiserte systemer, skriver Else Seker. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Bretter ermene opp: Et helt land har brettet ermene sine opp. Vi trosser våre smerter, vi ringer på dører og tigger, vi melder oss som frivillig hjelp i organiserte systemer, skriver Else Seker. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Vi vet hva det betyr å se livsgleden i øynene på de små

Vi møter opp på togperronger, setter opp provisoriske sovesaler, koker mat og pakker krisepakker. Vi åpner våre skap og sorterer med rund hånd.

Meninger

En rød t-skjorte med brystlommen vendt mot våt sand skulle dekke en treåring sin lille brystkasse på turen over fra en badestrand til en annen.

Den røde t-skjorten hadde hans mor kledt på den lille gutten bare noen timer før. Kanskje var hun bekymret for hvordan de skulle få vasket t-skjorten på turen. Små mennesker på tre år har en tendens til å søle og grise på seg når de spiser. Jeg kjenner godt en mammas bekymring for slikt. Kanskje hadde hun et skift i veska si. Kanskje gjorde hun som jeg pleier; pakket skiftet til tursekken inn i plastpose slik at det kanskje berges fra å bli vått på turen.
 
Den røde t-skjorten ble våt.

Det vet vi alle.

Morens eventuelle bekymring for skjorter og lignende skulle vise seg å være gagnløs. En far må gravlegge sine barn og sin kone, i en hjemby der ruiner, murstøv, sand og gråt må erstatte håpet om frihet og et verdig liv.

Alt dette mens de blå snakker.

100 t-skjorter sorteres, brettes og organiseres i en garasje et sted. En ung mor bekymrer seg for om hun har husket å vaske alle hun leverer, eller om den ene kanskje har den matflekken treåringen hennes lagde forrige uke. Hun tenker på hvem som skal bære de 100 t-skjortene, hvordan de har det, hva de heter, hvem de er?

Artikkelen fortsetter under annonsen

En bestefar kommer innom å spør om hans hjelp trengs. Han kan kjøre? En datter, en sønn, onkler, tanter, oldeforeldre, brødre og søstre kommer med ting de kan tenke seg at folk har behov for etter å ha hatt strabasiøse reiser over land og hav.

En gjeng med hjertevarme kvinner pakker omsorgsfullt poser med en tannkost, tannkrem, klut, deodorant, bind og en truse. De tenker på alle som kommer opp av havet og har mistet alt de har, men fremdeles skal gå i flerfoldige mil før de kommer til et punkt hvor det er mulig å få hjelp. Med kjærlighet legger de også små leker de har fått av tannlegen i posene, så de små har noe å leke med mens de går. Noe som kan få tankene over på noe annet enn den fullstendig altoppslukende situasjonen de er i. En hengiven beskjed fra pakkende til mottakende hender.

En beskjed om fellesskap på tross av distanse.

Vi er her for deg. Vi vet.

Et helt land har brettet ermene sine opp. Vi trosser våre smerter, vi ringer på dører og tigger, vi melder oss som frivillig hjelp i organiserte systemer. Vi har alle hatt eller sett en treåring i en rød t-skjorte en gang. Vi vet hva det betyr å se livsgleden i øynene på disse små; lykken over å bare være. Vi vet hvor fort et hav kan slukke den gleden. Vi vil ikke at flere gleder skal slukkes. Vi klarer ikke sitte stille. Vi mobiliserer, organiserer og handler!

Alt dette mens de blå snakker.

Bygdedyret har fått fritt spillerom og koser seg voldsomt med å spre usanne og forvridde historier om enkeltmennesker. Idiotien får leke fritt i bygdedyrets eplehage, og ordene som hopper ut fra betente fingertupper ser ut til å ha opphav i den dypeste jungel langt fra allfarvei. Dyret snakker om mennesker på flukt som ting; uønskede ting. Idiotien slår følge og danser skyggedansen mens den sprer kloakk fra sine tastatur.

Og de blå snakker.

Befolkningen av en verdensdel har talt! Vi vil hjelpe! Vi vil handle!

Vi møter opp på togperronger, setter opp provisoriske sovesaler, koker mat og pakker krisepakker. Vi åpner våre skap og sorterer med rund hånd. Vi kan alltids skaffe nytt. Vi besøker mottak og snakker med ledelse. Vi snakker med beboere. Vi har bestemt oss for å være en venn når de kommer. Et unisont ønske om å være en utstrakt hånd for de som trenger det. Et samlet Europa roper så uendelig mye høyere enn alle bygdedyr, alle forvridde politiske galleoppstøt, alle dehumaniserende representanter for jungelidioti.

Vi roper og vi står samlet rundt det enkle faktum av at: Vi er alle mennesker på en og samme klode. Vi har alle en rød t-skjorte, størrelse tre år, i våre skap.

Alt skjer mens de blå snakker. Kan de annet enn å snakke?