EN NATT I WIEN: Måns Zelmerlöw vant Eurovision Song Contest 2015.
Foto Stig-Åke Jönsson / TT kod 70040
EN NATT I WIEN: Måns Zelmerlöw vant Eurovision Song Contest 2015. Foto Stig-Åke Jönsson / TT kod 70040Vis mer

Vi vil alltid ha Wien

Eurovision er helt uviktig, men veldig moro åkkesom. Årets vinner har vi uansett snart glemt.

Meninger

Veien videre etter paljettstormen i Eurovision er smal, porten fra scenekanten inn i et liv i musikkbransjen er trang. Av de 27 artistene som sang under årets ESC-finale vil de fleste forsøke å få medfarten fra vindmaskinene til å bli et springbrett til kommersiell suksess på tvers av landegrensene. 

Veldig få, om noen, vil klare det, men det vil neppe skorte på forsøkene - snarere på talentet. Derfor kan vi trygt vinke farvel til ESC-vinner 2015, svenske Måns Zelmerlöw, like fort som vi stifta bekjentskap med ham. 

Vi hadde en hyggelig natt sammen vi, Måns - tack så hemskt mycket -  selv om du var storartet tror jeg ikke dette kan bli til noe seriøst.

Ingen store navn kommer ut av Eurovision Song Contest lengre, slik er det bare, og et kjapt blikk på tidligere års vinnere, og hvor de er idag, avslører tendensen. Eurovision er ikke noe springbrett til en karriere, til berømmelse eller til rikdom. Det er bare god gammaldags moro.

Men vi vil alltid ha Wien, Måns, og der var du god. 

Kanskje er det nettopp derfor Eurovision er så gøy - det er ren og useriøs moro, helt ekte, helt uhøytidelig, muligens med unntak av fjorårsvinner Conchita, hvis ambisjoner virker til å være å skape fred i vår tid fra scenekanten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et noe, kremt, skjeggete mål, kan en kanskje si, men om det er ett sted på kloden med takhøyde nok så er det Eurovision Song Contest. 

For meg inneholder lista over tidligere Eurovision-vinnere omtrent like mange kjente og kjære navn som Biltema-katalogen. Serbias Marija Serifovic (2007) hørtes ut som en tennisspiller og russiske Dima Bilan (2008) som et kongedømme i «Game of Thrones», mens danske Emmelie de Forest (2013) bare minner meg om paret som korpulerte på scenen på Quart-fesitvalen. Gode minner forsåvidt, men en helt annen historie. 

Faktisk så har ingen av vinnerne de de siste 10-15 årene fått til noe som helst når paljettstøvet har lagt seg. De glir bare inn i evigheten. 

Samme kan det være om Måns Zelmerlöw, og forsåvidt den norske finalistduoen, forsvinner fra stjernehimmelen eller aldri kommer dit engang.

Vi ser ikke på Eurovision fordi vi skal utvide musikkuniverset vårt, vi ser på fordi det er ubetinget moro, og fordi det av og til er utrolig deilig å gjøre noe en egentlig burde skamme seg litt over, og kjenne seg helt skamløs i gjerningsøyeblikket. Som å ta en sigarett etter trening, eller spise sjokoladekake til middag. 

Uansett hva vi setter på platespilleren ikveld er det neppe Eurovision-musikk, men uansett hva vi setter på platespilleren ikveld vil vi alltid ha Wien. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook