Vi vil det samme

DØDSHJELP: Alle ønsker å bidra til en så god død som mulig for lidende pasienter.

EN LITEN KRETS av akademikere i Norge har gjennom flere år gjort det til et felles anliggende å fremstille tilhengere av lovregulert dødshjelp som fortropper for inhumane og makabre samfunnsholdninger - ved å sammenligne disses meninger med befolknings-hygienske draps- og utryddelsesideologier. Tilhengerne må derfor ofte bruke sin «tilsvarsrett» til å imøtegå denne forskrudde virkelighetsforståelse, samtidig som man på sin side også benytter de knapt tilmålte linjer til de mest slående argumenter - ofte om enkelte sykdommers forferdelige sluttfase. Den offentlige debatten om dødshjelp kan av slike grunner gi inntrykk av at tilhengere og motstandere har svært ulike holdninger til dødssyke menneskers lidelser. I den reflekterte dialog, derimot, avdekkes det nesten alltid at vi egentlig står ganske nær hverandre, og at et felles motiv for partene er at vi ønsker å bidra til en så god død som mulig for lidende pasienter. Det å legge en døende pasient med store smerter i koma til livet ebber ut, er nå normal behandling i store deler av verden og viser hvor lite som i realiteten skiller oss, siden denne løsning jo også forkorter livet. Denne teknologisk avanserte metode kalles terminal sedering, eller lindrende sedering. Et tilsvarende sammenfall i motivasjon og virkemidler gjelder den såkalte dobbelt-effekten av smertestillende injeksjoner med så ekstreme doser at døden er en mulig eller sannsynlig effekt.

DET HAR ETTER MIN mening i det medisinske miljø oppstått et feiltolket skille mellom de nevnte behandlingsmetoder og den såkalte aktive dødshjelp. Man sier at i førstnevnte tilfelle er hensikten å lindre smerter, selv om behandlingen forkorter livet, mens aktiv dødshjelp har til hensikt å ta livet av pasienten. Min mangeårige kontakt med det norske og internasjonale miljø vi her omtaler har overbevist meg om at leger eller andre som engasjerer seg for dødshjelp ikke har andre grunnleggende hensikter enn de som hevder å være imot. I begge de nevnte varianter av livsforkortende dødshjelp er den primære og dypere hensikt å hindre unødig lidelse - ikke å drepe. Denne forståelse dekkes av dansk Gyldendals Røde oppslagsbok «Religion og livsanskuelse» (1979), hvor teologen Svend Bjerg under avsnittet om dødshjelp sier: «Ved aktiv dødshjelp vil man lindre smerter ved indgreb som forkorter livet». Det er altså opphøret av lidelse som er den egentlige og motiverende hensikt. Ikke livsforkortelsen. Etter å ha truffet en lang rekke av de leger og jurister som i flere land på dette grunnlag har engasjert seg i kampen for en strengt lovregulert adgang til legeassistert dødshjelp, føler jeg at disses holdninger - og noen ganger deres mot - fortjener honnør og anerkjennelse fra norske fagkolleger i stedet for skandaliserende mistenkeliggjøring.

DET ER NEPPE TVIL om at dette er et område hvor nitide faglige og etiske sikkerhetsrutiner må praktiseres. Tilhengerne av lovregulert dødshjelp er minst like opptatt av at slik varsomhet som motstanderne, og bruker nettopp som et argument at man vil ha slutt på den skjulte dødshjelps-praksis som finner sted i stor utstrekning. Kravet om offentlig innsyn, rutinemessig kontroll og juridisk prøving fremmes av dødshjelp-tilhengere over hele verden. På grunn av stadig forbedret livsforlengende teknologi kan alternativet til en slik åpen og lovregulert praksis komme til å bli aksellererende illegitim eutanasi i lukkede rom - og sporadiske syndebukker som i strid med vår rettsfølelse stemples som drapsmenn av våre domstoler. Oppskrifter på Internett og gjør-det-selv-litteratur vil også føre til en økende trivialisert og uverdig selvhjelps-praksis, med husholdningsgass, plastposer og ulovlig innførte piller fra ferieturer i fjerne land.

DET SIER SEG SELV at også folk med mitt syn først og fremst ønsker at bedre sykepleie og medisinske fremskritt skal fjerne behovet for behandling som forkorter og avslutter liv, men både i lokal og internasjonal målestokk må vi innse at det er langt frem til en slik tilstand. I mellomtiden må vi gjøre så godt vi kan, noe som vil kreve en del nytenkning og en tilpasning av vår rettstilstand. Professorene Johs. Andenæs, Anders Bratholm og Finn Seyersted utarbeidet i 1992 et moderat endringsforslag til straffeloven, som nå bør aktualiseres i den videre behandling av dagens tema. Forslaget innebærer en opphevelse av forbudet mot hjelp til selvmord når dette ikke har uverdige hensikter. Det er en tilsvarende rettstilstand som har gjort det mulig for leger i noen land å forskrive medisiner til døende pasienter med uutholdelige lidelser, som disse selv kan innta i sluttstadiet. Et eksempel på slik praksis er den såkalte Oregon-modellen, som Foreningen Retten til en verdig død arbeider for å fremme i Norge.

VI STÅR HER overfor ett av de mest brennbare etiske temaer i verden. Selv om majoritetene i nesten alle sammenlignbare land støtter dødshjelp, er det svært sterke og viktige kretser som er imot, ikke minst blant leger og pleiere. Disse representerer ulike livssyn, men det er nok de kristne kirker som først og fremst mobiliserer mot selvbestemt eutanasi. Men selv om det på dette område grovt sett går et dypt skille mellom religiøse og humanistiske grupperinger, er ikke kløften uten broforbindelser - noe som gjør det lettere å komme på talefot på tvers av livssyn. I denne sammenheng er det særdeles interessant at en av verdens aller fremste kristne etikere, teologiprofessor Hans Küng fra Tübingen i Tyskland, støtter selvbestemt dødshjelp. Hans bok «A dignified dying» (London, 1995), er et bidrag til debatten som har spesiell tyngde og interesse fordi Küng også har ført i pennen deklarasjonen A Global Ethic, sluttdokumentet fra Verdensparlamentet for religioner i 1993. Denne erklæringen blir uansett livssyn ansett for ett av de viktigste innspill til etisk dialog i vår tid. Det var nettopp Hans Küngs status som samlende verdiformidler som gjorde at han var invitert som hovedtaler ved et av Verdikommisjonens store møter i Aulaen i Oslo i 1999. Med andre ord: En del dystre fiendebilder blir mindre skremmende i godt lys.