FARLIG TENDENS: PST-sjef Benedicte Bjørnland ønsker et statlig overvåkings- og kontrollregime som bygger på mistillit til borgerne og tilsidesettelse av personvernet og rettsstaten. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
FARLIG TENDENS: PST-sjef Benedicte Bjørnland ønsker et statlig overvåkings- og kontrollregime som bygger på mistillit til borgerne og tilsidesettelse av personvernet og rettsstaten. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Vi vil ikke ha staten med oss når vi spiser frokost, skriver e-post eller har sex

PST-sjef Benedicte Bjørnland understreker betydningen av tillit mellom folk og myndigheter.

Kommentar

Tillit er det norske samfunnets beste kapital. Alle relasjoner mellom mennesker som innebærer en form for risiko, glir lettere når folk har tillit til hverandre. Tillit smører våre sosiale relasjoner, minsker alle typer kontrollbyråkrati, forhindrer konflikter og senker prisen på økonomiske transaksjoner. Tillit gjør oss gladere, tryggere og mer effektive. I Norge er vi så heldige at det ikke bare er mye tillit mellom folk flest, men også mellom folket og myndighetene. Det er dokumentert gjennom en rekke undersøkelser. Vi snakker altså om en verdi av stor betydning for hele fellesskapet.

Da er det naturlig at hun som er sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) peker på nettopp dette. I et intervju med VG denne uka la Benedicte Bjørnland vekt på at det norske likhetssamfunnet, med sin åpenhet og stor grad av tillit mellom befolkning og myndigheter, er helt sentralt i kampen mot ekstremisme. I et intervju med Dagbladets Magasinet for kort tid siden understreket PST-lederen også betydningen av disse verdiene, samtidig som hun sterkt vektla integrering av unge asylsøkere: «De som får bli her må bli en del av oss. De må føle at de er våre ungdommer».

PST-sjefen har fått mye ros for klok og direkte tale etter disse intervjuene. Det er vel fortjent. Vi skal være glade for at sjefen for det politiske politiet har et skarpt syn for hva som er limet i et trygt samfunn. Og det sier jeg uten ett gram av ironi. Jeg er overbevist om at både Benedicte Bjørnland og andre i PST-ledelsen har en så sunn analyse av landet de er satt til å beskytte. Samtidig finnes det et men. Et men som er for stort til at det kan gjemmes bort. Samtidig som PST-sjefen snakker om tillitens betydning, utvikler hun et statlig overvåkings- og kontrollregime som bygger på mistillit til borgerne og tilsidesettelse av personvernet og rettsstaten.

Avveiningen av balansen mellom borgernes trygghet og frihet er et av de evige dilemmaer som er bygd inn i det liberale demokratiet. Vi vil at staten skal beskytte oss mot kriminalitet, terror og krig, men vi ønsker ikke at den er med oss når vi spiser frokost, skriver e-post, diskuterer med våre venner eller har sex. Forståelsen av rollefordelingen er helt avgjørende: Det er folket som skal styre staten, ikke staten som skal kontrollere folket. I det ligger at det går grenser for hva staten skal vite, og hvilke metoder den benytter for å skape trygghet.

Denne forståelsen av frihetens grenseland er i ferd med å gå tapt. Gjennom flere tiår, og med skiftende begrunnelser, har politiet og den militære e-tjenesten presset på for stadig større fullmakter og mer inngripende metoder. De får hva de ber om. Med noen få unntak i Venstre, SV og Høyre, er politikerne stort sett villige til å betjene overvåkerne. Nå handler det om en utvidelse av tvangsmidler som PST og Benedicte Bjørnland spesifikt har bedt om: Rett til å hacke seg inn i folks datamaskiner for å overvåke hva de skriver der. I rent forebyggende øyemed, før det er mistanke om straffbar virksomhet. Regjeringen kaller det «dataavlesning» og sier det er et nytt tvangsmiddel i «avvergende og forebyggende øyemed».

Jon Wessel-Aas heter en advokat som systematisk har reist de prinsipielle og kritiske spørsmålene hver gang myndighetene vil utvide statens rett til å invadere folks private sfærer. Han er leder av den norske avdelingen av Den internasjonale juristkommisjonen, og har derfor slikt å gjøre. Men bortsett fra forsker Anine Kierulf og tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, er Wessel-Aas en nokså enslig, rettsliberal røst i den sterkt økende populasjonen av jurister. De har vel nok med sitt kjøpmannskap. Men er det noen som fortjener Fritt Ords pris så er det Wessel-Aas.

Wessel-Aas karakteriserer dataavlesning som en jakt på tanker, mens disse kanskje er i ferd med å utvikle et forsett, men før det er mistanke om straffbar virksomhet. Han sier bruk av tvangsmidler på dette nivået er en «mildt sagt frisk nytolkning av Grunnloven». I justisminister Anders Anundsens pressemelding om nye og skjulte tvangsmidler i kampen mot alvorlig kriminalitet, er det bare en av flere og bedre metoder.

Derfor har jeg et spørsmål til PST-sjef Benedicte Bjørnland: Hvordan skal du balansere dine muligheter til overvåking og kontroll med ivaretakelsen av tilliten i det norske samfunnet?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook