Vi vil vite mer om (a)

SOM DE FLESTE

vet, bestod venstresiden av langt mer enn hjernevaskete maoister på 1970-tallet. Det er likevel slik at de gamle 68'erne og medløperne deres i forskning og media hausser opp banden av Kina- og Albaniafrelste.

Hva var egentlig alternativet til (m-l)? Når Nik Brandal og Jon Rognlien i sitt innlegg her i avisa (16.7.) skyter mot vidåpent mål, er det så man føler seg fortapt i historieløshet. De kunne skrevet bredere og bedre, for det er ingen grunn til å avgrense undersøkelsen av vår nærmeste histories kaderbevegelser og revolusjonære fortropper til kretsen rundt en viss gymnaslærer. Faktum er at på 70-tallet hadde den særnorske ekstremismen som (m-l)-maoismen stod for, et korrektiv og en «skyggepåpasser», som var den norske anarkistbevegelsen. Våre hjemlige anarkister modererte, selv om også de var særdeles militante, de ekstreme ml-erne: De var blomsterbarn på rett plass - i rett eng til rett tid, kan man si. Tatt i betraktning at den norske organiserte anarkismen i storhetstiden kunne mønstre opptil en fjerdedel av den masseoppslutning (m-l) rådde over i gatene, og at kustusen i rekkene var til dels betydelig større, fremstår det som besynderlig at det annonserte «kaderprosjektet» ikke innbefatter én referanse til anarkistbevegelsen i Norge.

DEN NORSKE

anarkistrørsla hadde selv sine svin på skogen. Mens ml-erne kvesset knivene innenlands, var det i utlandet anarkistene og de frihetlige søkte militante utfordringer og utløp for sin voldsromantikk. Flere leflet med terror og bygerilja, og våget livene sine i bl.a. Spania og Latin-Amerika. «Den væpna revolusjonen» var ikke noe eksklusivt (m-l)-påfunn og -fenomen, den var ikke noe som denne kaderpolitiske bevegelsen har en historisk enerett til, eller noen patent på.

Kadersekterismen og firkantetheten fikk seg likevel et knallhardt skudd for baugen: De militante anarkistene var ikke snauere enn at de nedla seg selv som revolusjonær kaderorganisasjon i 1976, og innkalte til et forsonings- og strategimøte med andre, rivaliserende, ekstremistgrupper året etter. I Folkets Hus i Oslo kom majoriteten av ultraradikale miljøer, bl.a. KUL, RAF (a) og trotskistene, til enighet om å nedlegge enhver revolusjonsromantisk syssel inntil videre. Virkeligheten hadde vist seg å være for mangekantet, og kadertanken ble oppgitt. All partibyggende virksomhet skulle opphøre. Denne begivenheten har gått over i historien som den berømte «Oslo-konferansen». Men hendelsen har etter alt å dømme gått «kaderprosjekt»-makerne hus forbi.

FOKUSET STÅR

sentralt når en skal bedrive historisk forskning, og da kan man ikke velge å se bort fra ett av to beslektede og samtidige fenomener, slik Nik Brandal og Jon Rognlien gjør. De leverer et innlegg som er en skur av retorisk straffende spørsmål: -  Hvor var du ...? - rettet bare til den norske venstreekstremismens ene halvbror, dvs. til det til det kjedsommelig opphaussede SUF (m-l). Det betyr ikke at det ikke skal forskes videre på denne åpenbaringsreligionen, som pussig nok kom over oss i syttiåra, og i så måte er prosjektet til Brandal og Rognlien velkomment.

Men det gjenstår likevel å spørre: Hvor tok (a) veien i dette prosjektet?