Vi vil vite mer om (a)

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

SOM DE FLESTE

vet, bestod venstresiden av langt mer enn hjernevaskete maoister på 1970-tallet. Det er likevel slik at de gamle 68'erne og medløperne deres i forskning og media hausser opp banden av Kina- og Albaniafrelste.

Hva var egentlig alternativet til (m-l)? Når Nik Brandal og Jon Rognlien i sitt innlegg her i avisa (16.7.) skyter mot vidåpent mål, er det så man føler seg fortapt i historieløshet. De kunne skrevet bredere og bedre, for det er ingen grunn til å avgrense undersøkelsen av vår nærmeste histories kaderbevegelser og revolusjonære fortropper til kretsen rundt en viss gymnaslærer. Faktum er at på 70-tallet hadde den særnorske ekstremismen som (m-l)-maoismen stod for, et korrektiv og en «skyggepåpasser», som var den norske anarkistbevegelsen. Våre hjemlige anarkister modererte, selv om også de var særdeles militante, de ekstreme ml-erne: De var blomsterbarn på rett plass - i rett eng til rett tid, kan man si. Tatt i betraktning at den norske organiserte anarkismen i storhetstiden kunne mønstre opptil en fjerdedel av den masseoppslutning (m-l) rådde over i gatene, og at kustusen i rekkene var til dels betydelig større, fremstår det som besynderlig at det annonserte «kaderprosjektet» ikke innbefatter én referanse til anarkistbevegelsen i Norge.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer