Vi vil vite mer om (m-l)

-  Vi vil vite mer. Vi vil høre fortellinger om hvordan man kom inn i det maoistiske kraftfeltet og hvordan det artet seg der, skriver Nik Brandal og Jon Rognlien.

HVA VAR EGENTLIG

sjølproletarisering, kadervurdering, venstreavvik, høyreavvik, klassestandpunkt, sjølkritikk, AKP, maoismen, kommunismens fyrtårn, historiens kraftlinjer, væpna revolusjon og borgerskapets lakeier - i praksis? Hvordan agerte de som lagde og brukte og bøyde seg for disse begrepenes definisjonsmakt?

Hvordan kunne store deler av sekstitallets anti-autoritære opprørere ende som tilhengere av en absoluttistisk ideologi? Hvorfor munnet opprøret mot den borgerlige livsstilen for noen ut i en strengt uniformert misjonsbevegelse basert på firkantede prinsipper om demokratisk sentralisme, med diktatur (om enn «proletariatets») som mål?

HVORFOR FORLOT SÅ

mange unge en uspesifisert radikal posisjon til fordel for å bli offervillige frontsoldater, la seg utsette for beinharde granskinger av bakgrunn, personlighet og væremåte, for å gjøre seg om til gode firkanter («kadere») og så bruke all sin tid på «saka»? Hva var det som drev disse søkende sjelene inn i ritualisert, intellektuell selvutslettelse?

Hvordan kunne de bytte ut sin kritiske holdning med angiveri og blind lydighet? Var de offer for hypnose? En religiøs omvendelse? Hva slags lederskap og styringsmodeller kan denne bevegelsen ha hatt, som sikret et så sterkt grep om medlemmene?

Ja, hvordan kunne en sentraldirigert, autoritær bevegelse basert på århundregammelt tankegods klare å fenge så sterkt blant velfødd ungdom i etterkrigstidens idylliske Norge? Den relative størrelsen og betydningen av den maoistiske bevegelsen i Norge overgår tilsvarende motkulturelle bevegelser i alle andre land - både de det er naturlig å speile seg i og andre. Hvordan virket denne bevegelsen? Var det spesielle trekk ved den norske rørsla som gjorde den særskilt motstandsdyktig mot splittelser og ideologisk utarming? Hvordan var dette velfungerende maskineriet konstruert i detalj?

DISSE OG BESLEKTEDE

spørsmål interesserer mange, og det gjøres stadig forsøk på å besvare dem - både av folk som er eller var innenfor og av andre som ble eksponert for ML-fenomenet på ulike måter. Det skrives romaner, det spilles revy, det debatteres i pressen, det planlegges film av Gymnaslærer Pedersens beretning. Cappelen forlag har invitert en yngre historiker til å skrive ML-bevegelsens uoffisielle biografi (av forfatteren karakterisert som «et sexy bokprosjekt»). Professor Bernt Hagtvet krever offentlig avstandstagen fra ML-ernes støtte til morderiske regimer. Ledende kadere sier at slik avstand for lengst er tatt, men at dengang så alt så annerledes ut. Mange vil se mappa si, og det spres en stemning av at alle forsøk fra statlig hold på å følge med på hva de erklærte statsfiendene foretok seg, var kriminelle. Som om alt maoistene sa om krig og konflikter bare var luft, og det var det kanskje også?

MEN DET ER

gjerne de samme «store» stemmene som går igjen - de samme som er sinte, forskrekkede eller vantro og de samme som prøver å forsvare og bagatellisere, romantisere og idyllisere. Framtredende medlemmer og motstandere dominerer feltet når det snakkes om ML. I ulike nyanser males lerretet om ungdomsopprøret, med sikre penselstrøk. Noen av den tidens tyngste stalinister prøver å skrive historien slik at de skal framstå som lettsindige anarkister.

Andre deltakere med mer poetisk legning tegner portretter av forfjamsede eksistensialister som stilt overfor modernismens dype kløfter like gjerne kunne velge seg det absurde i å sole seg i fjerne fyrtårns glans som å studere kløftene. Og publikum humrer og ler. Men tiden går. Nye generasjoner ser andre perspektiver. Yngre forskere stiller nye spørsmål.

VI VIL VITE MER.

Derfor spør vi: Hvor blir det av alle de «mindre» stemmene? Partiets slitere, de skuffede idealistene, de som ofret karriere og familie på tusenårsrikets blankpolerte alter. Er det kanskje annet enn de politiske linjene og vurderingene som bør få større oppmerksomhet hvis vi skal forstå ML-fenomenet? Er det sider ved de sosiale mekanismene i bevegelsen - dagliglivet, så å si - som vil trenge mange, mange stemmers bidrag for å bli forstått i sin fulle dybde? Kan den store tiden best belyses gjennom små, små begivenheter?

Vi har dannet en gruppe av yngre historikere og litteraturvitere som ønsker å jobbe grundig med disse spørsmålene. Vi har lagt opp til et bredt, uavhengig forskningsprosjekt - «Kaderprosjektet» - og har søkt og fått støtte fra stiftelsen Fritt Ord. Hensikten med prosjektet er å hente inn et bredest mulig materiale om ML-fenomenet basert på muntlige beretninger. Disse beretningene vil bli redigert og publisert i bokform og i vitenskapelige artikler, og de vil danne grunnlag for videre forskning.

Innhentingen av materialet vil hovedsaklig bestå i intervjuer med tidligere og nåværende ML-ere, men også deres pårørende, politiske motstandere og andre som var i kontakt med rørsla. Vi har søkt om tilgang til AKPs arkiver, og håper vi gjennom dem får anledning til å sjekke hvordan enkeltberetningene står i forhold til de offisielle versjonene, de sentrale vedtakene, den indre tanken.

NÅ HENVENDER VI

oss til medlemmer av SUF, SUF (m-l), AKP (m-l), AKP, RV, NKS, Rød Ungdom, Kvinnefronten, Palestinakomiteen, grupper som jobbet med Chile, FNL, ANC, Tsjekkoslovakia, Afghanistan, plateselskapet MAI, Kinareiser, Altaaksjonen, Jern & Metall, vennskapssambandene, Norgas, Jøtul, ASEA, Vinmonopolet, Studentersamfunnet. Med flere. Og vi henvender oss til dem som ikke fikk være med, dem som ikke ville være med og dem som kjempet med nebb og klør mot.

Det er ikke primært hva dere mente eller hvorfor dere mente det vi er ute etter å snakke med dere om - selv om vi naturligvis er interessert i det også. Det er hvordan dere mente det vi mest av alt er nysgjerrig på - altså: hvilke former samtalene om disse viktige spørsmålene foregikk i, hvilke handlinger dere foretok dere, frivillig og motvillig, for å betjene den store tanken, snarere enn hva den store tanken besto i. Det er altså i stor grad maoismen som sosialt fenomen, som påstand, som språkhandling, vi ønsker å sette i fokus, og la politikken være bakteppe.

VI ER IKKE UTE

etter å sette i gang noen hekseprosess mot hele venstresida og alle tanker om alternativer til den regjerende kapitalismen, slik det har skjedd i Sverige og Danmark. Vi ser ikke demoner, idioter og løgnere gjemt bak hver eneste parole og hver eneste aksjon. Det er mange verdige motiver for å gå til angrep på borgerskapets hegemoni, også hvis man selv er del av det samme borgerskapet. Men det finnes også mer prosaiske motiver, ikke minst når man velger å legge opprøret bak seg.

Vi vil vite mer om dette. Vi vil høre fortellinger om hvordan man kom inn i det maoistiske kraftfeltet og hvordan det artet seg der. Vi vil høre om tidlige morgenstunder da man trasket gatelangs for i dypeste hemmelighet å distribuere undergravende skrifter, sene møter der dialektikken herjet for å få alle til å nå fram til det høyeste nivået av politisk tenkning, sommerferier i telt med hjemmesnekra musikk og drømmer om gutta på skauen.

Tiden er inne til å fortelle.