Vibrerende fortellinger

Under lesningen av svenske Ola Larsmos sju fortellinger, kom jeg stadig til å tenke på tre så tilsynelatende forskjellige forfattere som Tor Ulven, Jon Fosse og Øystein Lønn.

Men hva har de tre til felles, bortsett fra å ha skrevet sine forfatterskap

opp på aller høyeste nivå? Jeg slo tanken fra meg, vendte tilbake til Ola

Larsmos bok, og ble igjen slått av følelsen av hvordan han nærmest samler og

forener noe grunnleggende hos sine tre norske kolleger.

Et fellestrekk er fokus på individets forsøk på å nærme seg og tre inn i sine egne omgivelser og motsette seg detaljenes diktatur, Ønsket om å skrive seg inn til et punkt der tausheten synes å være den eneste veien videre, og der-fra undersøke mulighetene for språket og vår tilværelse. Dette er ikke noe fullgodt svar på mitt eget spørsmål, men det er en anydning, og det sier i alle fall noe om hvordan jeg opplever Ola Larsmos fortellinger. Hans inn-fallsvinkler kan overraske, men han er hele tiden en forfatter med kritisk sam-tidsbevissthet og en utpreget kunstnerisk bevissthet om sin egen modernistiske tradisjon.

Særpreg

Nå er ikke dette noe de nevnte forfattere har vært alene om, men få har som dem lykkes i å formulere sin versjon i et kunstnerisk prosjekt som bærer. Ulven, Fosse og Lønns kunstneriske form er særegen og rendyrket, på over-flaten har de lite til felles. Men jeg tror jeg våger påstanden at Ola Larsmo samler de tre også i uttrykket. Eller for å si det på en annen måte: Det er for-tellinger her som nettopp de tre like gjerne kunne ha skrevet, og som jeg tvert ville ha akseptert som en Ulven-fortelling, en Fosse-fortelling eller en Lønn- novelle.

Dette er intet forsøk på å antyde at Larsmo ikke har litterær originalitet eller selvstendighet, det er et forsøk på å antyde hvor i landskapet og på hvilk-et litterært nivå Larsmo befinner seg. Her er det snakk om sterke og gyldige fortellinger, skrevet av en forfatter med et granskende og intelligent blikk, drevet av en konstant uro.


Urolig

For mer enn noe annet finnes det en vibrerende urolig nødvendighet i

disse tekstene. Larsmo bestreber seg på å prøve ut sjangerens muligheter, og han er en selvkritisk forfatter som aldri synes komfortabelt selvtilfreds. Formmessig er fortellingene svært forskjellige, noe som samlet i en bok gir hver enkelt av dem et høyst individuelt preg, men tematisk kretser Larsmo omkring det punktet tittelen på boka antyder.

Å lese Ola Larsmos fortellinger er et møte med en forfatter som hele tiden vil noe annet, men som aldri velger de uforpliktende løsningene. Nettopp derfor lykkes han etter min mening å si noe vesentlig om og utvide vår forstå-else for både litteraturen og menneskets grunnvilkår i vår tid.

ø