ENERGISK BLUES: Vidar Busk på Notodden Blues Festival natt til fredag. Foto: Bjørn-Owe Holmberg/Dagbladet
ENERGISK BLUES: Vidar Busk på Notodden Blues Festival natt til fredag. Foto: Bjørn-Owe Holmberg/DagbladetVis mer

Vidar Busk tilbake på bluestronen

Ga en konsert på Notodden som vil bli husket lenge.

KONSERT: For en hjemkomst! Med et stort smil gransker Vidar Busk sitt publikum før han i all sin prakt, med gul dress og ny sveis, teller ned til en konsert som skal vise seg å bli en av de beste bluespublikummet på Notodden har opplevd på svært lenge.

Jo da, det er mulig å oppleve øyeblikk av pur lykke — som i et stort telt i en by i Telemark et stykke inn i fredagen.

Tilbake Vi har aldri sett Vidar Busk mer fullkommen som artist og bandleder. Med ekstranummeret «Stompin' Our Feet With Joy», med den ferske bluesprisvinneren Kid Andersen som gjest på gitar, er ringen sluttet. Busk er definitivt tilbake der han startet, i bluesen — der folk vil at han skal holde seg.

Fordi han er noe helt for seg sjøl.

Debutalbumet «Stompin' Our Feet With Joy» ble lansert under festivalen i 1997, samtidig med at han fikk Notoddens bluespris.

Det ble starten på en ny vår for norsk blues.

Reutgitt I forbindelse med en reutgivelse av albumet har Busk samlet de «troende» til en turné som skal plassere ham på bluestronen igjen etter noen år med diverse andre prosjekter. Mange av låtene er hentet derfra, men langtifra alle.

Det naturlige senter er selvfølgelig Busk sjøl, som er kommet så langt nå at han spiller gitar som ingen andre.

Han har lagt seg til en stil og teknikk der han harver hardt og intenst over de stakkars strengene, men han kan også være fintfølende — ikke minst i «Lovestruck» fra oppfølgeralbumet «I Came Here To Rock».

Shadows Etter hvert blir han mer og mer leken, og kreativiteten blomstrer. Det topper seg med en visitt til The Shadows' «Apache», med de rette, innøvde trinnene, hvorpå Busk faller rett bakover på ryggen, rister på hodet, reiser seg opp igjen og fortsetter.

Han kan alle knepene, men det er bare sjarmerende — og absolutt innenfor tålegrensen.

I «5-10-15 Hours» vrir og vrenger han på gitaren som få gjør etter ham, og etterlater en tydelig signatur som er ervervet gjennom, ikke 5, 10 eller 15 timer, men 25 år — fra han som 15-åring dro til USA for å spille med Rock Bottom.

True Believers I ryggen har han gjengen fra 1997, Rune Endal på bass, Martin Windstad på trommer og Arne Fjeld Rasmussen på munnspill — i tillegg til en fin tilvekst i form av Dag Yri på piano.

Han får boltre seg her og der, men det er Fjeld Rasmussens «harpe» som får mest rom.

Her viser Busk stor raushet som bandleder. Den unge munnspilleren blir mer og mer virtuos etter hvert som han blir varm i trøya og får tillit utover konserten. Han fyller inn så du tar deg i å lure på om det står et par blåsere bak teppet der et sted, og han holder tonen så lenge at vi lurer på om han klarer å hente seg inn igjen.

Hadde også Amund Maarud stått der, kunne vi sett og hørt tidenes beste norske bluesgenerasjon på samme scene.

Han er på plass med band på Tapperiet i kveld, mens Vidar Busk i dag spiller på den akustiske scenen med et annet prosjekt, et duosamarbeid med Daniel Eriksen.