Vidars 10 på topp

Dagbladet ba Norges fremste rockabilly finne de ti albumene som har betydd mest for ham.

Norges fremste rockabilly, Vidar Busk, har satt opp sin ti på topp-liste over album som har inspirert ham. Her er lista med hans egne kommentarer:

1. Stray Cats, «Stray Cats», Arista 1981

Kommentar: Jeg var 11 år da jeg så dem på nattrock på tv. Jeg fikk bokstavelig talt bakoversveis. De åpnet en ny verden for meg.

2. Stevie Ray Vaughan,«Texas Flood», CBS 1983

Kommentar: Hårreisende bluesgitar-energi. Ubeskrivelig kick. Rå texasblues.

3. The Fabulous Thunderbirds, «T-Bird Rhytm», Chrysalis 1982

Kommentar: Stevies storebror, Jimmie, åpnet opp gluggene enda mer for meg i forhold til rhytm'n'blues. For en gitarist er det mer økonomisk gitarspill Jimmie holder på med, og mer motiverende å få til enn Stevies.

4. Big Joe Turner, «Jumpin' With Joe», Atlantic 1951- 1958

Kommentar: Da jeg flyttet til Statene bodde jeg hos Rock Bottom, og hans musikk er veldig inspirert av Big Joe. Så jeg måtte sette meg inn i Big Joe, utgangspunktet primitiv boogie-woogie som ligger meg nær.

5. Louis Jordan, «Jivin' With Jordan», Decca 1938- 1951

Kommentar: Uptown-varianten av Big Joe. Kanskje egentlig den første rock'n'roller'n. Chuck Berry stjal jo mye fra ham, både tekst- og underholdningsmessig.

6. Clarence Gatemouth Brown, «Atomic Energy», Bluesboy Records/Peacock,

1947- 1959

Kommentar: Gitarspill som du aldri blir lei av. Morsomt, ekstravagant.

7. The Legendary Johnny Burnette rock'n'roll trio, Charly/Coral innsp. fra 1956

Kommentar: Da jeg oppdaget ham skjønte jeg hvor Straycats fant galskapen. Kanskje noe av det villeste som ble utgitt på 50-tallet. Og de gutta oppdaget fuzz-gitarlyden.

8. Little Walter, «The Best Of», Chessrecords, innspillinger fra 1952- 1956.

Kommentar: Chicago-blues-favoritten. Munnspillbasert, riktignok, men bra klassisk.

9. Professor Longhair, «Mardi Gras in New Orleans», Nighthawk, innspillinger fra 1949- 1957 på Startalent og Mercury

Kommentar: Essensen av New Orleans r&b. Andre groover, ikke basert på sting- eller rock'n'roll-beat. Det er rumba og mambo, kort og godt mer funky.

10. Miles Davis, «Kind of Blue», Columbia 1959

Kommentar: Dette er plata som åpnet jazzen for meg. Det er en plate som jeg kan høre år etter år. Du får en følelse av evighet.

I PLATEHYLLA: Vidar Busk velger de ti platene som er viktigst for ham.