EFFEKTIV: —Maurice Bowra (1898-1971) var i mer enn 40 år rektor ved det «norske» colleget i Oxford, Wadham. Nådeløst dyrket han slagferdighet som livsstil og ble en av Oxfords mest effektive universitetspolitikere, skriver kronikkforfatteren.
EFFEKTIV: —Maurice Bowra (1898-1971) var i mer enn 40 år rektor ved det «norske» colleget i Oxford, Wadham. Nådeløst dyrket han slagferdighet som livsstil og ble en av Oxfords mest effektive universitetspolitikere, skriver kronikkforfatteren.Vis mer

Vidd og latter i Oxford

Myteomspunne Maurice Bowras tid som Oxfords fremste mann kaster interessant sidelys over vår tids universitetsutfordringer.

Myteomspunne Maurice Bowra (1898-1971) var i mer enn 40 år rektor ved det «norske» colleget i Oxford, Wadham. Nådeløst dyrket han slagferdighet som livsstil og ble en av Oxfords mest effektive universitetspolitikere. Hans tid som Oxfords fremste mann kaster interessant sidelys over vår tids universitetsutfordringer

Er det noe britene kan, så er det å skrive dyptloddende intellektuelle biografier. Bøker som vever liv, forfatterskap og offentlig engasjement sammen - med skjønnhetsflekker, «warts and all», som de sier, med skjønnhetsflekker og alt. Med Leslie Mitchells portrett av klassisisten og college-rektoren Maurice Bowra har vi fått en engelsk lærdomshistorie med interessante perspektiver fram til britiske universiteters situasjon nå.

Som George Orwell var Maurice Bowra formet av det britiske imperiet. Som George Orwell utviklet han også tidlig antipati mot alle former for kolonivelde. Bowra var født i Kuiotiang i sentrale Kina. Der var faren, Cecil, i tjeneste hos det kinesiske keiserriket.

Denne bakgrunnen gjorde Bowra tidlig til en kosmopolitt. En norsk Wadham-stipendiat som traff ham på 60-tallet, forteller at Bowra alt som 16-åring dro hjem fra Kina via Stockholm og Kristiania. Til nordmannen sa Bowra at han intuitivt forstod forskjellen mellom Sverige og Norge: Svenskene illiberale og tysk-orienterte, nordmennene liberale og anglo-saksiske.

Asiatiske sivilisasjoner tiltrakk ham hele livet. Etter et besøk i Iran skrev Bowra at han trivdes der. Det fantes så få regler: «ingen disiplin..uendelig tomhet og storslåtte ting å se». Sine tidlige idéer om høyklassisk halv-anarkistisk uskikkelighet fikk Bowra antagelig derfra.

Ved kostskolen Cheltenham ble Bowra sine læreres yndling. Tidlig viste han begavelse for historie og språk. Fysisk var han sterk, men mente lagspill var tidsøde. Senere i livet kunne han ikke ofte nok parodiere engelsk public school-mentalitet: Tynn religiøs suppe i Church of England, imperiet, biff, øl og pølser; imperiet igjen, rubgy og cricket, ’karakterdanning gjennom frykt’. Lærerne var så opptatt av å gjøre elevene dydige at de ikke lot dem finne seg selv, mente han. Intet for å inspirere sinnets mer kunstneriske og intellektuelle sider - bare av og til forelesninger med uendelige lysbilder av solnedganger i eksotiske land. Det la seg en klebrig hinne over sinnet.

Bowra kom aldri over denne innskrenkede livsformen. Å rive ned denne øredøvende konformismen, ble en livsoppgave. Sarkasmer og parodier ble hans forsvarsstrategi. I Oxford ble denne stilen drevet til kunst. Det gjorde at han også kunne bli ufordragelig overfor de som kjedet ham: «Better to be clever than good», som han sa.

KRONIKKFORFATTER:  Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap. Foto: Geir Otto Johansen / NTB Scanpix.
KRONIKKFORFATTER: Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap. Foto: Geir Otto Johansen / NTB Scanpix. Vis mer

Men Cheltenham lærte ham i alle fall gresk og latin. For det ble han takknemlig livet ut. Å kalle motstandere for ’filistre’ (innadvendte, kunnskapsløse og fantasifattige typer etter Bibelens filistre) ble hans yndlingsmantra. I livet var den fremste oppgaven å utvikle det en hadde av talent. Bli et helt menneske. Bli en karakter med selvstendighet og mot. Ikke først og fremst ute etter å tjene penger. Det førte til åndelig ørken.

Som Wadham-rektor skulle Bowra virke inspirerende på kull etter kull med en slik uortodoks, men krevende livsfilosofi. Slik ble han en blanding av uortodoks radikalisme og fast forankring i etablissementet. Klarest viste dette seg i hans blanding av internasjonalisme og dyp stolthet overfor sitt universitet. Med sju språk som han behersket til fulle, holdt han seg oppdatert på samtidslitteraturen, fra portugisisk til russisk.

Litteraturen gjorde oss til bedre mennesker, mente han, fordi den viste oss det å være menneske i nye varianter. Derigjennom fordypet litteraturen vår evne til empati.

I 1917, som 19-åring, ble Bowra utskrevet til Vestfronten. To ganger holdt han på å bli blant de nær hundretusener som falt i første verdenskrig. I slaget ved Cambrai holdt han på drukne i illeluktende sølevann. Veggene i en erobret tysk skyttergrav sviktet. Han ble gravd ut av sine egne etter å ha fått tak i en telefon (!). Like før tyskerne kastet seg inn i den siste offensiven i mars 1918, ble hans skvadron overrasket av nattangrep. I pyjamas kjempet Bowras tropp mann mot mann med bajonetter i tåka i grålysningen. Bowra ødela et kne, en krigsskade han bar resten av livet.

Å ha narret døden to ganger bidro til økt livsgrådighet og non-konformisme. Som Wadham-rektor gjorde han et ekstra poeng av å ta opp krigsveteraner. Pasifister tilga han aldri.

Venner sa han likte krigen «litt for mye». Men etter å ha sett generalenes inkompetanse og det britiske militær-etablissementets hovmod, ble han for alltid vaksinert mot snobbisme. Bowra besluttet aldri å regimentere unge mennesker. I stedet så han det som sin livsoppgave å oppmuntre dem til hardt arbeid og livsglede. Den nye utdanningsloven av 1944 hilste han velkommen fordi den åpnet opp for flere søkere til Oxford fra statsskoler. Likeledes støttet han Harold Wilsons idéer om nye og mer åpne universiteter på 60-tallet, «redbricks». (Men så at det ville bli komme til kamp om midlene, presis som det har vist seg i Norge nå som alle høgskoler vil ha ny logo og bli stankelbein-universiteter).

Bowra var bifil. Kjønnslystent hugget han i allmenningen. Homofilt i Berlins «gay bars» til Hitler stengte dem, heterofilt i Paris’ bordeller. Muntert kunne han si så alle hørte det: «Mrs. and Mr. Jones. Nice couple. Have been to bed with both of them!»

Da han ble rektor i 1938 roet han dette litt ned. Beklaget at han ikke lenger kunne slå stiften i college-kapellet (som han gjorde før). Han ble en disiplinert klassisist og forkjemper for universitetets autonomi. Han ble valgt til Oxfords rektor («vice chancellor»). Tross alle absurditeter forsvarte han college-systemet og tutorials (individuelle møter student/lærer omkring et essay). Den nærhet dette ga åpnet rom for å møte mennesker utenfor ditt felt, lære av dem, vokse.

Her lå ingen frivolitet. Ingen var strengere akademisk enn Bowra. På den annen side skydde han intet middel for å hjelpe studenter som ikke maktet presset eller hadde dårlig råd. 68 kom som et sjokk. At folk luktet og ikke klippet håret, var ok. Men at studentene brente bøker - «incomprehensible!» Wadham hadde ryktet av å være Oxfords mest radikale college. Men Bowras liberalisme var stundom hardt presset.

Den gresk-romerske verden var Bowras arena. Innpå 40 bøker kan han krediteres for, om gresk og romersk språk og litteratur, poesi og politikk. «The Greek Experience» fra 1957 er antakelig den mest kjente. Men ingen steder glemmes folks fortere enn på universiteter. Bowra er i dag mest glemt - hans bøker bare å få i antikvariater og knapt der. Han var ikke ensidig, forsto at det fantes sivilisasjoner før Hellas og Roma. Som president i British Academy sørget han for at staten støttet akademiet og fikk etablert arkeologiske skoler i Teheran og Kairo.

Grekerne likte han ekstra godt fordi deres guder var som avbildninger av oss: forfengelige, lettsårede og tidvis temmelig dumme. Organisert religion kunne han ikke orke. Protestantene var for smålige med alkohol og katolikkene for puritanske i sex. Katolisismen så han på som noe nærmest sentimentalisert overtro. Folk som konverterte fikk bare hans medynk.

Fra Hellas, derimot, fikk vi logikken, de første ansatser til vitenskapelig medisin og naturforskning, filosofi og demokrati. For Bowra var ikke de gamle grekere arkeologiske utgravingsobjekter. De var våre samtidige.

Fire måneder før sin død holdt han en forelesning, der han skisserte hva vesten skyldte grekerne. Grekerne har fått oss til «å tro på oss selv», sa han. De knesatte prinsipper som tross alle angrep «trives i vår innerste tenkning og i vår oppfatning av hva et helt liv bør være». Karakterbygging var det vi kunne lære av dem - uten frykt.

Etter første verdenskrig ble Norsk Oxford- stipend startet ved Wadham. Siden da har en rekke nordboere vært der, blant dem Nordahl Grieg, Helge Sivertsen og Alexandra Gjørv. (Ludvig Holberg kom først, tidlig på 1700-tallet). Takket være ildsjelen Alf Bøe og støtte fra blant andre Stein-Erik Hagen sender i dag Norsk Oxford Komité norske studenter til colleget.

Følg oss på Twitter

Neste gang du er i Oxford, gå til kapellet. Ha med Nordahl Griegs dikt om dette roens sted. Kapellet står uforandret fra Griegs tid.