Videokunst - vanlig og viktig

For 30 år siden ankom tyske Gerry Schum Venezia-biennalen med sitt videogalleri på fire hjul, og introduserte et fremmedartet kunstnerisk medium som nærmest befant seg på krabbestadiet hva tekniske finesser og bildekvalitet angikk. I dag regnes de konseptuelt pregede svart-hvitt-snuttene fra den gang - med navn som hollandske Jan Dibbets, italieneren Mario Merz og Schums landsmann Klaus Rinke - som klassikere og pionerarbeider, med prestisjefylt status i museer og hos samlere.

  • Videokunst er blitt utbredt og vanlig, ikke minst hos den yngre kunstnergenerasjonen, som med største selvfølgelighet kan veksle mellom denne teknologien og de håndverkspregede teknikkene. Det gjelder også her til lands, selv om det ikke er stort mer enn et decennium siden Jeremy Welsh begynte å bygge opp den første intermedia-avdelingen ved Kunstakademiet i Trondheim. Video - som egentlig betyr «jeg ser» - er for tida trolig det mediet med størst utbredelse på norske kunstskoler, og det forlyder nå at undervisningen på dette feltet snart vil ha flere professorater enn maleri her til lands. Mot denne bakgrunnen virker det merkelig og som kuratorjål når Kunstnernes Hus nå flagger vårens store skjermsatsing under tittelen «Video Works», og attpåtil bare byr på en engelskspråklig katalog.
  • Hos de nordiskdominerte utstillerne i overlyssalen er det derimot mye positivt å registrere, for her dreier det seg om innbyrdes forskjellige kunstnere som virkelig profilerer seg innenfor mediet. Ja, finske Eija-Liisa Ahtila - som her presenteres med en kvintett beslektete kortfortellinger fra psykens angstfylte terreng - hører til blant de sentrale internasjonale videokunstnere i dag, og åpner snart separatutstilling i Londons Tate Modern. Annika Larsson fra Sverige hører til de minneverdige fra forrige Momentum i Moss, og i «DOG» går hun sterkt videre på sin slående nærfokusering av maskuline stereotypier.
  • Like markant står norske Jannicke Låker i sammenhengen. Hun har forlatt sin rølpete slacker-estetikk fra den sterkt utagerende «9 1/2 Minutes» på fjorårets «7 fortellinger om kjønn og identitet» (Lillehammer/Trondheim Kunstmuseer). «Beautiful People» er like utleverende når det gjelder nordmenns grumsete holdninger til andre kulturer, men Låkers stramme regi, slående klipp og romlige veksling mellom mindre monitorer og sentral projeksjon gir tematikken nye dimensjoner. Studentarbeidene nede viser at det våres for norsk videokunst.