«Vidunderbarnet fra Nice»

Her er Dag Solstads anmeldelse fra 1968.

For tredje gang på fem år foreligger en bok av den unge franske forfatteren Le Clézio (f. 1940) på norsk, og han kan dermed betegnes som litt av en gjenganger på det norske oversettelsesmarkedet, noe som også sier en god del om hans sterke internasjonale posisjon.

Årets bok, «Den materielle ekstase», skiller seg ut fra de øvrige ved at den ikke er noen roman, den må nærmest karakteriseres som et dikterisk essay hvor forfatteren gjennom sitt instrument, språket, forsøker å fange sin visjon av intet mindre enn Mennesket i Universet.

Den er delt opp i tre deler. Første del, «Den materielle ekstase», uttrykker Le Clézios visjon av universets urørlighet, av universet i sin egentlige tilstand før mennesket ble født inn i det, eller rettere sagt før mennesket ble kastet ut av sin samhørighet med materien. Andre del, «Det uendelige mellomspill», er viet menneskets lodd som kastet ut i tidens strøm. Her driver Le Clézio detaljanalyse av språket, av bevisstheten, av hvordan det føles å drepe en flue, av det å skrive, av kommunikasjon, av de andres betydning for individet, av alle tingene som omgir oss etc., og han avslører alle løgnene vi lever på for å skjule dødens realitet og menneskets tragiske lodd. Tredje del, «Stillheten», er Le Clézios lovsang (ja man må vel kunne kalle det det?) til døden, til «den lange hellige reisen som vel aldri skal ta slutt».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er et opplegg så umulig i sine pretensjoner at man ikke må ha lest mange sidene før man skjønner at dette må bli en bok som faller pladask til jorden. Man kunne avfeie den med mild latter og karakterisere den overbærende som en stil skrevet av en begavet, tekkelig og overspent skolegutt. Når jeg likevel velger å ta den alvorlig skyldes det at Le Clézio tidligere har vist at han er en betydelig dikter. Selv ble jeg meget begeistret for «Syndefloden» husker jeg, så begeistret at jeg med bakgrunn i årets bok lurer på om jeg ikke ble regelrett forført.

Hvordan er det mulig at en begavet dikter kan skrive så mye tøv som det «Den materielle ekstase» inneholder? Jeg tror svaret er ganske enkelt. Når en begavet dikter tøver skyldes det at han befatter seg med en tøvete problematikk. Når «Den materielle ekstase» er en meningsløs bok skyldes det at den befatter seg med en meningsløs problematikk. Dette er viktig å få slått fast fordi bak «Den materielle ekstase» ligger et konglomerat av europeisk tankegods. En litt øvet leser av filosofi vil kunne gjenkjenne en rekke av de store europeiske metafysikere fra Descartes over Bergson til Marcel. Til tross for at det ikke alltid virker integrert - til dels spriker det temmelig selvmotsigende - kan man skimte et helhetssyn bak Le Clézios visjoner. Dette helhetssyn er bygd på en metafysikk som tar utgangspunkt i samfunnet og verden av i dag, men i abstrakte begreper i den hensikt å si noe avgjørende om menneskets lodd. Det er en metafysikk som tviholder på Mennesket og ikke minst Menneskets tragiske skjebne. Dette er en farlig metafysikk fordi den abstraherer fra her og nå til fordel for Evigheten, Universet, Mennesket og fjerner seg dermed fra konkrete tanker og handlinger. Det er en borgerlig metafysikk som orienterer en i feil retning.

Le Clézios bok er en viktig bok fordi den - høyst ufrivillig - gjør dette klinkende klart. Noen sitater som viser holdningen:

1. «Her jeg sitter i mitt værelse er jeg solidarisk med hele verden, jeg lider, jeg elsker, jeg har en følelse av brorskap.»

2. «Ved å gi avkall på sin individualitet, på sitt klarsyn, gir mennesket avkall på det noble og tragiske i sin lodd. Mennesket er den skapning som vil bli gud; det fins ikke noe kompromiss; om det gir avkall på denne dårskap, gir det også avkall på sin frihet.»

NOBELPRISVINNER: Jean-Marie Gustave Le Clézio, født 13. april 1940, blir intervjet ved Gallimard Editions i Paris i november 1963. Kona Marina sitter til venstre. Foto: SCANPIX
NOBELPRISVINNER: Jean-Marie Gustave Le Clézio, født 13. april 1940, blir intervjet ved Gallimard Editions i Paris i november 1963. Kona Marina sitter til venstre. Foto: SCANPIX Vis mer

3. «De fattige gjør inntrykk på meg. Jeg blir redd når jeg ser en klynge av disse stakkarne… Jeg føler all den gamle redselen fra barndommen stige opp i meg på nytt, det er redselen for kulde og sult, for det ukjente og for den fysiske lidelse… Jeg skulle ønske de ikke eksisterte, eller at de plutselig reiste seg og begynte å spasere lystig omkring, som om alt dette bare var en farse. Men de reiser seg aldri… Og min redsel blir til en svimmelhet. Det er en uutholdelig fascinering som på en og samme gang tvinger meg til å gå min vei og til å bli værende, som tiltrekker meg og samtidig frastøter meg. Hva kan jeg gjøre for dem? Hvem er dette? Hvordan skal man ta del i lidelsene deres?»

Jeg håper i hvert fall det siste sitatet viser at dette er en ond bok, en umoralsk bok. Le Clézio er et litterært vidunderbarn, et vidunderbarn sprunget ut av det franske intellektuelle borgerskap, et miljø han befinner seg trygt innenfor. Hans bok vitner om umoralen, ondskapen i dette miljø. Han tegner - ufrivillig, høyst ufrivillig - et bilde av et menneske som har ondskapens vakre trekk der det sitter og betrakter sitt tragiske Menneskelodd mens det venter på at døden skal komme som en befrielse. Dette er et skremmende bilde på det franske intellektuelle borgerskap - et bilde som bedre enn noe annet viser nødvendigheten av det som skjedde i Frankrike i mai i år.