Anmeldelse: Kronprinsesse Mette-Marit og Geir Gulliksen, Hjemlandet og andre fortellinger

Vidunderlig god

Boka til Kronprinsesse Mette-Marit er elendig norgesreklame, men glimrende reklame for norsk litteratur.

SAMARBEID: Forfatter og forlagsredaktør Geir Gulliksen og Kronprinsesse Mette-Marit møttes i forbindelse med Litteraturtoget. Nå har de redigert en antologi med nyskrevne tekster av noen av Norges mest kjente forfattere. Video: Fredrik N. Filtvedt Vis mer

«Jeg ble sintere og sintere, det var helt ute av proporsjoner, jeg kavet og vred meg mens jeg spydde ut en ektefølt og lenge undertrykt forakt for mitt eget folk. Etter den lange tiraden ble det stille. Så sa Mette at hun for lengst hadde gitt opp å skape noe meningsfylt med våre posisjoner.»

Det er noen år frem i tid. Hans Majestet Kong Harald V er død. Kronprins Haakon sitter ved sin fars båre og skal overta kronen. Han prøver å skrive noen ord: «Natur – Dugnad – Fellesskap – Ydmykhet – Tillit». Han klusser over dem, og avskyr tanken på hva som venter ham; å reise rundt og promotere norsk natur og norsk laks, mens Slottet holder seg langt unna den giftige oppdrettslaksen. Kronprinsessen selv ligger og ser i taket. Hva ser du, spør Haakon. Ingenting. Det er nettopp det. Det er fullstendig meningsløst.

Dette er utdrag fra Demian Vitanzas «Venteværelse», der han frekt og freidig skriver seg inn i kronprins Haakons sinn noen år frem i tid. Og er det en ting denne boka sier om Norge, så er det at vi lever i et demokrati der forfattere kan skrive hva de måtte ønske.

For antologien «Hjemlandet og andre fortellinger» er fjernt fra en nasjonalromantisk hyllest av dagens Norge. Det til tross for at en av de to redaktørene er Norges kronprinsesse.

God smak

«Vi er kapitalistiske nikkedokker alle mann (og kvinner)», fastslår Dag Solstad i sin dystre tekst om et nasjonalt selvskadingsprosjekt som vil gjøre at det norske språk kommer til å forsvinne i det amerikaniserte konsumspråket. Men ingen slipper unna. Aller minst Solstad. For «Hjemlandet» er del av det enorme satsningen på norsk litteratur i forkant av at Norge er hovedland på Frankfurt-messen, som i seg selv er et kapitalistisk sirkus.

«Mitt høyeste ønske var at folk skulle forstå at jeg er en person som leser mye, og som har god smak», sa kronprinsessen rørende åpent og ærlig da hun i 2014 ble intervjuet av «På nattbordet»-spalten i Dagens Næringsliv.

Og god smak har hun, men så har hun da også valgt seg ut en av Norges desidert beste redaktører, Geir Gulliksen, som medredaktør. Sånn sett vet vi ikke hvem som har valgt hva, men den riktignok noe stive dialogen mellom de to som åpner boka, avdekker en kronprinsesse som snakker med eksistensiell dybde og tyngde om sitt forhold til litteratur.

Ravatn er best

Utvalget er preget av andre hensyn enn bare con amore. Det er en korrekt og kanskje ikke så original spredning i alder, sjanger, målføre – og ikke minst tematikk. Selv om utgangspunktet, ifølge forlaget, er det ganske løse spørsmålet hva det vil si å være norsk i dag.

Ole Robert Sunde vasker snublesteinene rene. Disse monumentene over jødene som vi staute nordmenn sendte avgårde til Auschwitz. Karl Ove Knausgård skriver om sin sterke kjærlighet til Knut Hamsuns litteratur, bare år før Hamsuns store fall. Andre tekster er mer skjønnlitterære. Vigdis Hjorth skriver på hjorthsk vis om skam, neglebiting og hovedpersonens hang til å dra flass ut av håret.

Min favoritt er Agnes Ravatns «Olsok». Om en mann som skysser avgårde sin elskerinne, før den litt dvaske kona kommer hjem og de to skal feire Olsok i vakker norsk natur.

Teksten er Ravatn på sitt beste, syrlig, underfundig, overraskende. En karakteristikk som forsåvidt gjelder samtlige av disse ganske suverene tekstene.