«Jeg ble sintere og sintere, det var helt ute av proporsjoner, jeg kavet og vred meg mens jeg spydde ut en ektefølt og lenge undertrykt forakt for mitt eget folk. Etter den lange tiraden ble det stille. Så sa Mette at hun for lengst hadde gitt opp å skape noe meningsfylt med våre posisjoner.»

Det er noen år frem i tid. Hans Majestet Kong Harald V er død. Kronprins Haakon sitter ved sin fars båre og skal overta kronen. Han prøver å skrive noen ord: «Natur – Dugnad – Fellesskap – Ydmykhet – Tillit». Han klusser over dem, og avskyr tanken på hva som venter ham; å reise rundt og promotere norsk natur og norsk laks, mens Slottet holder seg langt unna den giftige oppdrettslaksen. Kronprinsessen selv ligger og ser i taket. Hva ser du, spør Haakon. Ingenting. Det er nettopp det. Det er fullstendig meningsløst.

Dette er utdrag fra Demian Vitanzas «Venteværelse», der han frekt og freidig skriver seg inn i kronprins Haakons sinn noen år frem i tid. Og er det en ting denne boka sier om Norge, så er det at vi lever i et demokrati der forfattere kan skrive hva de måtte ønske.