STRENG HELTINNE: Emily Blunt spiller tittelrollen når Disney gjenoppliver Mary Poppins i «Mary Poppins Returns». Video: Disney Vis mer

Anmeldelse Film «Mary Poppins Returns»

Vidunderlig oppfinnsom familiefilm. Men for lang

Emily Blunt er noe nær perfekt i «Mary Poppins Returns»

«Mary Poppins Returns»

4 1 6

Musikal/barnefilm

Regi:

Rob Marshall

Skuespillere:

Emily Blunt, Lin-Manuel Miranda, Colin Firth, Meryl Streep

Premieredato:

25. desember 2018

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

«Mary Poppins Returns»

«Vidunderlig oppfinnsom og smektende gammeldags. Men for lang»
Se alle anmeldelser

FILM: Den ukonvensjonelle barnepiken Mary Poppins, slik hun framstår i P.L. Travers’ barnebøker, er en tilsynelatende usentimental dame. Hun er en skarp oppdrager som like fullt er den som åpner døra til eventyrlige parallelluniverser for barna hun har ansvaret for, Michael og Jane Banks.

Den første filmen om henne, «Mary Poppins» fra 1964, kan være en klassiker så mye den bare vil: Julie Andrews spilte en langt mer ufarlig og sukret versjon av tittelpersonen enn det Travers så for seg. Derfor er det herlig at Emily Blunt, som overtar Marys paraply i oppfølgeren «Mary Poppins Returns», også strammer henne opp.

Her er igjen en bestemt, ganske forfengelig og litt uforutsigbar Mary, men som tilskuer er du aldri i tvil om at hun vil vel. Blunt er en begavet komisk skuespiller med stor sans for balanse i slike roller, og her treffer hun perfekt.

Smektende og oppfinnsom

Hun klakker gjennom en verden som ofte er vidunderlig oppfinnsom og smektende gammeldags. I «Mary Poppins Returns» har Michael og Jane blitt voksne, den ene er en enkemann med tre barn og den andre en energisk demonstrant i 30-tallets London.

Igjen kommer Mary flygende gjennom London-vindkastene for å hjelpe til, og snart tar hun Michaels tre barn med seg på reiser gjennom sluket i badekaret og inn i motivet på en porselensbolle; hverdagslige gjenstander som blir magiske portaler. Her er store, polerte danseopptrinn og blandet korsang med mye vibrato; alt gjenkjennelig fra Hollywoods og Disneys gullalder.

Det er deilig å erfare at sånt fremdeles kan henføre og underholde.

For lang

Det tar for lang tid. Dette er ikke en film som helt tåler en spilletid på to timer og ti minutter. Musikken er søt nok, men ikke så smektende som det nesten ubegripelig catchy soundtracket til den første filmen, som skapte musikalklassikere som «Chim Chim Cher-ee», «A Spoonful of Sugar» og «Feed the Birds».

Sangnumrene er for tallrike, og flere av dem senker tempoet i fortellingen drastisk.

Jovial forteller

Den fortellingen er ellers nesten komisk lik den opprinnelige filmen. Dick van Dyke - som gjør et elskelig, men merkelig innhopp her - spilte den gang feieren Bert. I årets film har en uanstrengt sjarmerende Lin-Manuel Miranda rollen som lyktetenner, og sørger for at også denne historien får en trivelig arbeiderklasseforteller, som i tillegg har en haug med yrkesbrødre som gjerne forteller om jobben sin i et storstilt dansenummer.

Kampen mot den onde banken er vel skjematisk og forutsigbar, men Colin Firth gir bankdirektøren noe tvetydig og manipulerende som hever rollen over sjablongen. Plottet burde vært snurpet inn på samme måte som Mary selv er. «Mary Poppins Returns» er likevel et trygt valg for småbarnsforeldre med kinoplaner. For om det savnes litt selvdisiplin, bugner det av overskudd og varme.