Vidunderlige nye Norge

Det skifter fort. En uke roser alle Reiulf Steen når han står fram og forteller åpent om sin alvorlige sinnslidelse. Neste uke vil lederen av justiskomiteen, Kristin Krohn Devold, sette Steen og andre psykiatriske pasienter i fengsel. For sikkerhets skyld.

De raskt skiftende stemningene forteller mye om tilstanden, ikke bare i psykiatrien, men også i norsk samfunnsdebatt.

At fengsel i det hele tatt dukker opp som en løsning i psykiatrien, forteller også mye om tidsånden. I middelalderen brente de sinnslidende som hekser. For sikkerhets skyld. Utviklingen på Balkan har på 90-tallet brutalt vist oss at sivilisasjonen ikke er vunnet en gang for alle. Hvis noen trodde det. Den må hver generasjon slåss for. Franske filosofer har lenge vært bekymret for at barbariet er kommet tilbake til Europa. Kristin Krohn Devolds nokså hjelpeløse utspill kan ses på som en slik kulturell strømning i tiden. Det hun egentlig gjorde var å felle en forhåndsdom over mennesker som ikke hadde gjort noe galt. Det engelske ordet for fordom, «prejudice», stammer fra praejudicium, som nettopp betyr forhåndsdom. Problemet med fordommer er at de fastlåser sinnet. De stenger for å tenke nytt.

At regjeringen Bondevik må nedsette en verdikommisjon i stedet for å ratifisere de ti bud og stå på dem, er en del av det samme bildet. For dette dreier seg om en verdikrise som strekker seg langt ut over helsevesenet. Psykiatri er ikke en isolert del av det norske samfunnet. - Sosialisme, sa Frangois Mitterrand, er å ta vare på dem som samfunnet knuser og eliminerer. Hvis denne definisjonen er riktig, trenger Norge mye sosialisme i alle partier. For vi har tatt skrittet over til et langt hardere kapitalistisk samfunn hvor jungelens lov er mer fremtredende enn før. Denne overgangen har vi klart dårlig. De sosiale kostnadene begynner nå å vise seg for alvor. Til sjuende og sist dreier dette seg om trygghet for den enkelte. Mangel på trygghet skaper angst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når vi er sterke, er vi trygge. Når vi er svake, er vi engstelige. De fleste av oss har både sterke og svake perioder i livet. Ingen bør føle seg bedre enn andre når det gjelder psykiske problemer. De fleste balanserer til tider på slakk line.

Nordmenn er stolte av Edvard Munchs «Skrik». De fleste vet at bildet er verdt millioner. Først når du selv havner på en bro hvor alle forlater deg, forstår du fullt ut at «Skrik» er noe mer. Munch ble behandlet for sinnslidelser flere ganger. Hvem hjelper noen som skriker? Sparker du den skrikende utfor broen, blir Munchs bilde straks mer idyllisk og i pakt med Krohn Devolds oppfatning. Hvis du ikke ser ned.

Det gjør ikke de andre personene på broen. De holder avstand til den skrikende. Som oppløses av redsel. Munch lar linjene i figuren flyte ut og inn i de bølgende linjene i naturen omkring broen. Fargene skriker også. Røde, grønne og blåsvarte skrik. Munch klarte ikke bare å male sin egen redsel. Han malte din og min også.

Du kan gjøre mye rart i selvforsvar. Når du skriker av angst og smerte. En annen maler, Vincent van Gogh, hadde også et desperat behov for å bli hørt. Han skar av seg øret. Da ingen hørte på ham likevel, begikk han selvmord. I fjor var det rundt 700 nordmenn som fulgte van Goghs eksempel. 700! Det er over dobbelt så mange som de drepte i trafikken. Dette er et enormt politisk problem som vi ikke snakker om. Da har vi mye lettere for å snakke om Odd Nerdrums skjeve penis. Den er ikke tabu. Selv om også den viser en form for angst.

Det finnes førti forskjellige former for galskap, men bare en slags sunn fornuft, sier de i Afrika. Hvor den sunne fornuften var i Austbø i Nordland, der en mann drepte to politimenn, er det god grunn til å spørre om. Mannen lånte ikke gevær av naboen for å skyte kråker. Han lånte det heller ikke for å skyte politimenn. Han lånte det for å kjenne trygghet. Selv en pasifist griper om kaldt stål når dødsangsten blir stor nok. Han truet ingen i nærmiljøet, men ansatte ved Nordland psykiatriske sykehus, langt, langt borte. Over telefon. Hva gjorde sykehuset med dette ropet om hjelp? Det tok kontakt med politiet, som sendte bevæpnede tjenestemenn for å ta ham. Hvis ikke mannen følte seg truet fra før, så gjorde han det nå. Mannen gjennomførte et forhåndsangrep. I hans virkelige uvirkelighet var dette en logisk slutning. For å redde eget liv. Det burde enhver psykiater ha skjønt kunne skje. Uforklarlige er drapene slett ikke.

Mannen burde ha fått vært på broen i fred. Med sitt skrik. Sannsynligvis hadde han ikke gjort en katt fortred, men klamret seg til geværet til han sovnet. I stedet endte det hele i en vanvittig tragedie. Han skjøt. For sikkerhets skyld. Etterpå forlange Krohn Devold andre pasienter fengslet. For sikkerhets skyld. Den underliggende menneskelige reaksjonen er prinsipielt akkurat den samme. Begge feller på hver sin måte forhåndsdommer. For sikkerhets skyld. Mannen tenkte på sin sikkerhet. Krohn Devold tenkte på samfunnets. Reaksjonene er begge abnorme. Hver på sitt vis.

Behov for trygghet har alle. Spesielt når de er syke. Også mennesker med hjertelidelser eller kreft ville til slutt ha gått på veggene og skreket på en bro hvis deres sykdom ikke ble akseptert. Det store problemet i Norge er at tross fagre ord respekterer vi ikke psykiske lidelser. Den generelle aktsomhetsnormen må skjerpes.

Kristin Krohn Devold og andre burde være mer opptatt av å putte dem som forårsaker psykiske helseskader i fengsel enn ofrene. Et samfunns verdier gjenspeiles i straffeloven, ikke i verdikommisjoner. I hvert fall de verdier som er noe mer enn høytidelig munnsvær.

Samfunnet hadde en langt mer naturlig tilnærming til problemet like etter århundreskiftet. Sinnssykdom ble i straffeloven definert som en betydelig helseskade på linje med tap av hørsel eller syn. Dersom noen påførte andre slike store psykiske skader, var dette en grov legemsbeskadigelse som medførte minst to års fengsel. Straffebudene er de samme i dag. Men hvor ofte blir de brukt? I praksis er det blitt større avstand mellom fysisk og psykisk skade.

Dersom vi skal leve i et hardt kapitalistisk samfunn som det amerikanske, må vi også lære oss å behandle mennesker med psykiske problemer som funksjonshemmede. De må få rettsbeskyttelse til de igjen kan sendes ut i jungelen. Å bli erklært straffri etter et drap er et fattig rettsvern. Både for den syke og for samfunnet. Det er å begynne på feil sted i årsakskjeden.

At vi stiller høye krav og er harde og tøffe mot hverandre når vi er friske, er et vilkår for et livskraftig og dynamisk samfunn. Ulempen er at hardheten driver flere over kanten til sammenbrudd. At vi kan sparke dem som ligger nede og er syke, er den motbydelige delen av utviklingen i Norge. Om denne utviklingen skal snu,er i høyeste grad et politisk spørsmål. Landet må styres med lover, ikke bare med penger.

Mannen som i mellomkrigstiden bedre enn noen annen spådde hvordan dagens samfunn skulle bli, i sin bok «Vidunderlige nye verden», Aldous Huxley, oppsummerte litt flau livet sitt med å si at hans konklusjon var at vi burde være litt snillere med hverandre. Så enkelt kan det sies.

Tidligere i livet hadde han tatt LSD og fantasert om en lykkepille for menneskene. Han kalte den for soma. Den hadde «alle kristendommens og alkoholens fordeler og ingen av ulempene».

Dessverre har vidunderlige nye Norge valgt Huxleys lykkepille. Ikke hans aller siste råd. Derfor er også psykiatrien blitt en verkebyll. Og Edvard Munch er først og fremst et investeringsobjekt. Han var en psykiatrisk pasient.