Vigdis Hjorth er nummer 25

Dagbladets jury har kåret de 25 beste norske romanene og novellesamlingene de siste 25 årene. Bøkene vil bli presentert i Dagbladet de neste ukene.

Hva er det med kjærligheten? Er den det største av alt? Er den en ensom ting? Hva likner den mest på, livet eller døden? Gjør den seg best som drøm? Går den i stykker når vi rører ved den? Dette som alle tror de lengter etter, er det så fylt av smerte at det knapt er til å holde ut?

Få fenomener er mer fylt av klisjeer og falske håp enn nettopp kjærligheten. Den er selvsagt et urtema i diktekunsten. Alt fra romantiske ballader til episke storverk har en kjerne der kjærligheten ligger dirrende på lur. Kjærligheten kan være drømmen om en forventet harmoni - eller den kan være en avgrunn menneskene aldri klarer å kare seg opp fra.



Produktiv

Ofte har menn skrevet om den paradoksale, desperate intensiteten som sakte gnager et forhold til fillebiter. Hans Jægers endeløse bekjennelser, Knut Hamsuns «Pan», Aksel Sandemoses «Varulven» - romaner som går direkte i strupen på sterke, selvmotsigende følelser. Vigdis Hjorth gjør noe av det samme i «Om bare» - et vannskille i hennes forfatterskap, selv om skarpsindige lesere fikk et forvarsel i den lille romanen «Hva er det med mor?» (2001).

Vigdis Hjorth (født 1959) debuterte som barnebokforfatter i 1983 med boka «Pelle-Ragnar i den gule gården». Siden har hun skrevet over tjue bøker, blant dem romaner som «Med hånden på hjertet» (1989), «Fransk åpning» (1992), «Død sheriff» (1995), «Takk, ganske bra» (1998) og «17.15 til Tønsberg» (2003). I høst kommer romanen «Bilselger Truls og professor Louise».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Både som barnebokforfatter og med sine voksenromaner har Vigdis Hjorth utforsket sensualitet og erotisk drift, kjærlighet og samliv. Hun kan gjerne leses som en humoristisk forfatter, men de fleste bøkene hennes er båret oppe av en form for eksistensielt alvor. Hovedpersonene hennes strever med å overleve livet, den smerten tilværelsen byr på. Rus og sex er elementer i dette bildet, som fluktveier, men også som opplevelser med høy grad av egenverdi - selv om de har sin pris.



Mørke drifter

«Om bare» framstår som en akse i Hjorths forfatterskap. Boka har vakt offentlig oppsikt og har vært omtalt som en nøkkelroman. Hvis det bidrar til at flere leser den, er det en berikelse for den enkelte leser.

DESTRUKTIV BERG-OG-DA-BANE: «Sanselig, suggererende, med en viss humor, ja, men først og 
fremst med en nesten uutholdelig levende desperasjon.» 
Fra Dagbladets anmeldelse i 2001. Foto: TORBJØRN GRØNNING
DESTRUKTIV BERG-OG-DA-BANE: «Sanselig, suggererende, med en viss humor, ja, men først og fremst med en nesten uutholdelig levende desperasjon.» Fra Dagbladets anmeldelse i 2001. Foto: TORBJØRN GRØNNING Vis mer

Men romanen står seg avgjort best om man kan skyve alle slike sensasjonspregete elementer til side, og lese boka isolert fra dens eventuelle tilknytninger til Vigdis Hjorths personlige biografi. Den er en fortelling - og som sådan er den drepende god.

Radiodramatikeren Ida Heier er et søkende og åpent menneske - fylt av en uforløst lidenskap og evne til å elske. En dag møter hun en professor ved navn Arnold Busk. Fra da av er ingenting det samme. De to - som begge er gift - virvles inn i et kaos av sanselig dragning, kjærlighet, sjalusi, seksuell utforskning, alkoholrus og midt oppe i det hele: alle disse praktiske arrangementene utro mennesker må forholde seg til. Boka er en ferd mot undergangen, men dette er en reise som bæres oppe av et drøm, et lysende, tindrende håp om at dette er det store; miraklet som skal frelse dem.

Et vanvittig spenn, med andre ord, som skildres i et eksplosivt språk. Setninger og ord syder, bobler og koker som alle helvetes gryter. Boka oppleves som sann inntil beinet, ja, inntil det mørkeste av alt: Døden.