KRITIKERROS: Vigdis Hjorth er ute med ny roman, og anmelderne jubler. Foto: SONDRE STEEN HOLVIK
<div><div><br></div></div>
KRITIKERROS: Vigdis Hjorth er ute med ny roman, og anmelderne jubler. Foto: SONDRE STEEN HOLVIK

Vis mer

Vigdis Hjorths nye roman er knallsterk og problematisk

Kan en roman leses helt adskilt fra forfatterlivet?

Kommentar

Hvem vinner bokhøsten 2016? Vigdis Hjorth er alt på god vei, etter å ha sluppet romanen «Arv og miljø» til stormende anmelderjubel forrige helg. En knallsterk pageturner av en samtidsroman, som fort kan vise seg å være høstens beste. Men den er problematisk, som knallsterke romaner ofte er.

Hjorth har bare gjort to intervjuer om utgivelsen, til Aftenposten og Klassekampen, og det er påfallende hvordan de går på tå hev rundt et sentralt spørsmål.

«Selvfølgelig tar jeg utgangspunkt i ting jeg har opplevd», sier Hjorth til Aftenposten, som vinkler hardt på det, uten konkrete oppfølgingsspørsmål. Men passer på å få med at hun reiste til Montenegro straks etter intervjuet, for å slippe å lese aviser. I Klassekampen understreker hun at boka ikke er selvbiografisk, men gjentar at hun benytter seg av egne erfaringer.

Dette er Vigdis Hjorth, mange av bøkene hennes har foregått i grenseland mellom det private og fiktive. Er det så nøye? Oftest ikke. Bøkene er gode å lese, det er det som teller. Men den nye romanen handler om en voksen kvinne – Bergljot - som ligner henne selv, med venner og familie og en historie som ligner hennes egen. Også dette i tillegg: Bergljot har blitt misbrukt av sin far som barn.

Hjorth har tidligere sagt at hun tror det private i bøkene hennes har skygget for den litterære kvaliteten.

Lenge var normen i litterære kretser at teksten skulle leses helt adskilt fra forfatterlivet. Så har vi fått bølgen av selvbiografiske romaner, og nå er det ikke så lett lenger. Mange forfattere stiller gjerne opp til intervjuer og snakker om eget liv og hovedpersonens om hverandre. Men når det kommer til konkrete avgrensninger – nøyaktig hva har skjedd og hva har ikke – blir svarene ofte ulne.

En personlig erfaring er jo ikke objektiv. Når den vris og vendes og diktes videre på, spørs det hvor mye virkelighet som er igjen. Svaret er ikke alltid entydig.

I fjor kom Linn Ullmann med sin bejublede roman «De urolige». I motsetning til Vigdis Hjorths bok var den uttalt selvbiografisk og med lite flatterende beskrivelser av mamma Liv Ullmann. Forfatteren sa til Fredrik Skavlan at søsknene hennes nok har helt forskjellige historier om oppveksten, men «dette er min». Liv Ullmann har sagt at datteren «dikter ganske mye».

De siste åra har det vært mange eksempler på folk som har følt seg urettferdig behandlet i romaner, også romaner som ikke er selvbiografiske.

De både kjenner seg igjen og kjenner seg ikke igjen, og summen blir støtende. Det var jo ikke sånn det var!

Omtrent slik er det hovedpersonen i Hjorths roman, Bergljot, reagerer på foreldrene og søstrenes framstilling av barndommen deres, og de på hennes. Det var ikke sånn det var. Men det handler om mer enn noen litt uflatterende beskrivelser. Det handler om det verste av alt.

Hvorvidt det er ting forfatteren har opplevd selv eller ikke, er umulig å vite for utenforstående. For de på innsiden er det desto vanskeligere å imøtegå. Det kan ikke være lett å forsvare seg mot lesninger av en roman, når romanen ikke engang utgir seg for å være sann.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.