Vigeland - ingen nazikunstner

I morgen kommer Tone Wikborgs nye biografi over Norges mest kjente skulptør, Gustav Vigeland (1869- 1943), som bretter ut et motsetningsfylt bilde av kunstneren og mennesket.

Gustav Vigelands skulpturer vekker fortsatt debatt, og Tone Wikborgs nye biografi viser at kunstneren også var omstridt i sin samtid. Det er en grundig framstilling som følger Vigeland fra hans første tid som talentfull treskjærer, via kunstneriske høydepunkter som portrettene av Henrik Ibsen og Jonas Lie, samt monumentene over Niels Henrik Abel og Camilla Collett, til den gigantiske figurparken i bronse og stein på Frogner. Wikborg tegner også et uretusjert bilde av en mann som satte alle hensyn til side overfor så vel sine nærmeste som kolleger når det gjaldt å få realisert egne prosjekter.

Nazistisk

«Hele Törtberg-anlegget ånder av nazistisk mentalitet. Bruskulpturene, med den sammenbitte kraftutfoldelse er som sprunget ut av pannen på Kraft-durch-Freude-bevegelsen.»

Denne kraftsalven kom fra VGs kunstkritiker Pola Gauguin 3. juli 1945. Det harde angrepet mot det da ennå ikke fullførte Vigelands-anlegget bar nok sterkt preg både av tidspunktet og de frankofile kunstneriske idealer som sønnen til den «entartete» modernisten Paul Gauguin hadde målbåret før krigen gjennom så vel Dagbladet som Tidens Tegn.

Gauguin rettet videre sitt tunge skyts mot «den oppblåste heroiske holdningen hos mennene med det kortstussete håret som motsetning til de bredhoftete, melkedigre kvinnene med utslått langt hår eller fletter helt i nazistisk ånd».

Seiglivet myte

Wikborg hevder at dette «hatske utfallet» bidro til å skape en seiglivet myte om Vigeland og hans skulpturpark som gjennomsyret av nazistisk tankegods og voldsmentalitet.

Gauguin sto ikke alene om sitt syn, og den svenske avisa Expressen mente også at inntrykket av parken formidlet «Ekte tysk mentalitet».

Den avdøde skulptørens yngre kolleger sto til dels steilt mot hverandre i vurderingen, og i NKP-organet «Friheten» (som nådde rekordopplag i de første etterkrigsåra) mente Odd Hilt at anlegget var preget av «åndelig elefantsyke», mens Dyre Vaa avvek fra klagekoret tross innvendinger om uttrykksmessig «ensformighet» .

I boka vises det også til at en viktig grunn for Vigelands posthume protyske ry var det sjeldent servile svarbrevet Vigeland sendte på forespørselen fra en nazistisk kulturkoryfé om å få besøke hans atelier i 1941 - som den NS-vennlige Aftenposten publiserte tre år seinere. Der skrev Vigeland ikke bare at han «med glede» åpnet atelieret, men også at «jeg tør trygt la tyske soldater med sin utpregede disiplin bevege seg mellom mine arbeider».

Her var hans reaksjon den motsatte av Edvard Munchs, og Munch var heller ikke villig til å stå som garanti for et kunstnerisk sentralråd under den tidlige og politisk mer uklare fasen av okkupasjonen.

Wikborg offentliggjør her Vigelands svar på samme forespørsel: «Kan Hamsun og Sinding som begge kjenner tingen gaa med kan også jeg. » Selv den «apolitiske» skulptøren - som biografen kaller ham - kan ikke ha misoppfattet de nazivennlige holdningene hos forfatteren og komponisten. Munch var jo fjernet som «vanartet» fra tyske museer flere år i forveien, og hadde nok ingen illusjoner om et likeverdig samarbeid med okkupantene. Wikborg søker på sin side å forklare kunstnerens politiske bevisstløshet, og viser blant annet til hans redsel for at tyskerne skulle ødelegge parkens bruskulpturer.

Dette virker noe overdrevent med tanke på at de kommunale bevilgningene fortsatte - og sågar ble økt - under krigen, selv om våpenindustriens behov gjorde at kobber naturlig nok ble en mangelvare. Men det virker som om Vigeland ikke var i stand til å se - og i alle fall ikke engasjere seg - utenfor rammene for behovene i sin egen virksomhet.

Denne egosentrisiteten fikk ham sågar på tanken «aa henvenne mig til min gamle ven Knut Hamsun og faa ham til aa skrive til sin ven Adolf Hitler» for å få fatt i kanoer til bruk for publikum i Frognerdammen.

Ingen antisemitt

Wikborg har nok rett i at Vigeland ikke kan knyttes til antisemittiske holdninger, med tanke på den støtten han tidligere hadde fått fra de jødiske mesenene Sophus Larpent og Ernst Thiel. Hun etterlyser også med rette en sammenliknende analyse mellom parkens skulpturelle idealer og de synsmåtene som ble legemliggjort av bronse og stein i fascismens og nazismens stater.

Selv om for eksempel vokterfigurene i den store «Familien» og noen av bruskulpturene representerer en endimensjonal kraftmaskulinisme, så skiller de seg fra den atletiske muskeleksponeringen og våpen-fokuseringen som tyskerne Arno Breker og Josef Thorak hyllet Hitler med.

Her er heller ikke de antikke referansene til det Middelhavs-herskende Romerriket, som de Mussolini-tro Bernardo Moresschalchi og Carlo de Veroli ga overmenneskelig skikkelse i carrara-marmor.

Vigeland arbeidet i en tradisjon der man ikke stilte spørsmål ved monumentsjangerens ideologi. Det ga seg direkte utslag i den overdrevne sokkelen på Christian Michelsen-statuen i Bergen, men kom heldigvis ikke lenger enn til skisseplanet når det gjaldt hans patetiske etrusker-vri på et enormt sarkofagprosjekt for Henrik Ibsen. Tanken på å holde sine arbeider mest mulig samlet lå i tida allerede rundt århundreskiftet, hvor Munch tenkte i samme baner med sin livsfrise. Hans uttrykt ambivalente - men likevel til tider klart avhengige - forhold til Rodin påskyndet nok disse planene da den franske stat stilte staselige Httel Biron til disposisjon for skulptørens synlige ettermæle.

Lobbyisten

Noe av årsaken til at Vigeland kunne vinne fram hos sin tids politikere med sine storstilte planer, var ikke bare at bevisstheten om kulturelle forpliktelser den gang lå på et helt annet nivå hos denne delen av det styrende sjiktet. Det framgår også av Wikborgs grundige bok at han må ha besittet et usedvanlig talent som utholdende lobbyist. Baksiden av denne evnen til å stå på for egne mål, var en blanding av smålighet og steilhet som fikk ham til å kjempe mot en sentral plassering av Rodins «Mannen med nøkkelen» og til å bryte med broren Emmanuel.

Derimot avliver Wikborg myten om den totale isfronten mellom Munch og Vigeland, mens forholdet til den kunstpolitisk så innflytelsesrike Christian Krohg var permanent betent.

Til tross for at forfatteren tar parti for den biograferte på flere felter, så formidler boka (se også Dagbladet for i går) et motsetningsfylt bilde av Gustav Vigeland.

<B>VOLDSOMT:</B> Noen av Vigelands skulpturer kan assosieres med totalitære regimer på 30-tallet.