Vikarierende motiv i dødshjelpsdebatten?

De aller fleste mennesker i vår del av verden mener at aktiv dødshjelp i spesielle situasjoner kan forsvares moralsk, skriver Kari Vigeland.

DEBATTEN OM aktiv dødshjelp (assistert selvmord og eutanasi) har blusset opp igjen. Vi konfronteres med de samme holdninger og motargumenter som under Sandsdalen-saken for ti år tilbake. Meningsmålinger i hele den vestlige verden viser imidlertid høy oppslutning om aktiv dødshjelp i spesielle situasjoner (70-90 prosent i befolkningsutvalg), mens drøyt halvparten av legene ønsker lovendringer som gjør det mulig å bidra med dette. Legeforeninger og legenes etiske råd, derimot, uttrykker massiv motstand mot dette. Hvorfor?Vår første professor i medisinsk etikk, Knut Erik Tranøy, poengterte allerede i 1988 i en artikkel i Theoretical Medicine at i Norge - «by tradition a Lutherian country» - utøves en puritansk etikk av en moralsk minoritet. Denne har sterk innflytelse, og her finner vi primært politikere, presteskap og ikke minst sykepleiere og leger. Det gjelder særlig temaer som selvbestemt abort og eutanasi. Dagens profilerte motstandere av aktiv dødshjelp, som filosofen Lars Johan Materstvedt og leder av legeforeningens etiske råd, Trond Markestad, hevder at en rett til dødshjelp uunngåelig vil føre til at gamle og skrøpelige, så vel som håpløst syke, vil oppleve dette som en plikt å be om å bli avlivet, selv om man ønsker å leve videre. Slike skremsler er uten rot i virkeligheten når vi ser til de land der aktiv dødshjelp praktiseres med støtte i loven. Noe annet er hva det kan føre til når man går aktivt ut og planter slike trusler. Det heter også at den syke ikke vil kunne vite om legen (eller sykepleieren) som kommer med sin sprøyte, har til hensikt å gi smertelindring eller avlive deg. Man undres om det egentlige motivet bak en slik argumentasjon bunner i et syn på livet som hellig - uansett - som gjør aktiv dødshjelp moralsk forkastelig i enhver situasjon.

BARRIEREN MOT DRAP vil selvsagt generelt være høy - også for den som ikke har en religiøs begrunnelse for sitt standpunkt. Jeg vil imidlertid i denne sammenhengen sterkt oppfordre til å vektlegge også et annet argument, med en ren humanistisk begrunnelse: «Best interest»-argumentet handler om hva som er i den håpløst sykes beste interesse. Her deles ikke den religiøst betonte oppfatningen om livets absolutte verdi. Forpliktelsen er å handle i den sykes beste interesse - og ikke alle har samme interesse. Prinsippet om lydighet overfor en autoritet (Gud) om å overholde dennes bud eller påbud, kan sies å bli erstattet av et prinsipp om lydhørhet overfor den syke. Satt på spissen kan vi si at pasienten har erstattet både Gud og (over)lege som autoritet når det gjelder egen behandling og død. Når man avviser prinsippet om livets verdi som et absolutt, er det fordi man anser at det er spesielle trekk ved livet som gjør det verdifullt. Når disse trekkene er fraværende, mister livet sin verdi. Om for eksempel smerte er en grunn til å velge seg ut av livet, vil avhenge av den enkeltes verdier.

«BEST INTEREST»-ARGUMENTET bygger på humanistiske verdier. Respekten for den personlige autonomien står helt sentralt. Dette har som utgangspunkt at den enkelte selv er best i stand til å treffe avgjørelser som har med eget liv og egen død å gjøre. Legen skal gi pasienten best mulig informasjon om tilstand, prognose og behandlingsmuligheter og deretter respektere pasientens valg, selv om han kan være uenig i valget. Når respekten for en persons autonomi brukes som argument for aktiv dødshjelp, handler det om voksne og kompetente personer. Autonomi er en moralsk begrunnet selvbestemmelse som legger til grunn at den som berøres av en beslutning og må leve med konsekvensene av den, også bør være med å ta beslutningen. Autonomiargumentet kan imidlertid ikke være bestemmende alene når noen ønsker assistanse til å dø. Også to andre humanistiske etiske verdier veier tungt i dette spørsmålet. Det er prinsippene om å fremme det gode og ikke det onde og prinsippet om rettferdighet. Til sammen utgjør disse tre prinsippene en etisk base for moralske avgjørelser. Å gjøre det gode inkluderer i vår sammenheng alle handlinger og strategier som helsepersonell anvender for å redusere lidelse hos pasienter, inkludert effektiv behandling av smerte og andre symptomer, psykologisk støtte og erkjennelse av at pasienten er et unikt menneske som skal behandles med respekt. Det må også kunne inkludere aktiv dødshjelp når ingen annen mulighet gjenstår for å bringe den uutholdelige lidelsen til opphør.Når det gjelder rettferdighet eller likerettsprinsippet, ligger det nær å sammenligne med abort. Likesom kvinner før loven om selvbestemt abort trådte i kraft ikke hadde lik mulighet til å fjerne et foster på en skånsom måte, men måtte tåle smertefulle og helsetruende inngrep, vet vi at alvorlig syke og lidende mennesker med økonomiske midler og gode forbindelser (leger) gjerne får den hjelpen de ønsker når de ikke lenger holder ut. Andre må enten stå lidelsen ut, eller ty til selvmordsmetoder som er sterkt belastende både for dem selv og omgivelsene.

DE ALLER FLESTE mennesker i vår del av verden mener at aktiv dødshjelp i spesielle situasjoner kan forsvares moralsk. Om et samfunn vil kunne kontrollere utøvelsen av aktiv dødshjelp, er et empirisk spørsmål. Tre solide undersøkelser som omfattet ulike former for dødshjelp i Nederland, ble publisert i henholdsvis 1990, 1995 og 2001. Konklusjonen var at det ikke hadde skjedd noen utglidning. I 1995 ble det for øvrig foretatt en tilsvarende undersøkelse i Australia, hvor eutanasi er straffbart. Her viste det seg at prosenten av eutanasitilfeller uten tilstrekkelig dokumentasjon for at dette skjedde etter pasientens uttrykkelige ønske, var det femdobbelte av i Nederland i samme periode. Dette kan indikere at en lovregulering slik man har i Nederland gir beskyttelse mot misbruk.

NÅR MAN SKAL TA stilling for eller mot aktiv dødshjelp, må fordeler og ulemper veies mot hverandre. Mange motstandere synes å trekke sine konklusjoner utelukkende på bakgrunn av de trusler de mener å se, andre ut fra sin religiøse overbevisning. Min konklusjon er at gjennom en liberalisering av lovgivningen har vi alt å vinne. Et åpent, demokratisk og humant samfunn må kunne forventes å kontrollere bruken og motvirke misbruk på dette området. Respekten for den personlige autonomi og prinsippet om like rettigheter er viktig i denne sammenheng. Innenfor denne rammen bør det humane samfunnet tillate den håpløst syke og hjelpeløse å velge en siste utvei fra et liv i meningsløs lidelse. Den måten enkelte er nødt til å lide og dø på i dag, er barbarisk.