Vikeplikt 2005

Regjeringens syn på menneskerettighetene er en kjønnspolitisk misère.

I NESTE uke bør stortingsflertallet snu ryggen til Regjeringen. Da skal Stortinget avgjøre hvilken beskyttelse kvinners grunnrettigheter skal ha i norsk lov. Regjeringen har invitert til et vedtak som står i fare for å gi disse grunnrettighetene status som annenrangs menneskerettigheter. Det er en ubegripelig politisk handling. Striden står om det norske menneskerettighetsregimet, og statusen til internasjonale konvensjoner som beskytter menneskerettighetene. FN opererer med seks hovedkonvensjoner. Tre av disse er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven fra 1999: konvensjonene om sivile og politiske rettigheter, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og barnets rettigheter. De tre andre er konvensjonene om kvinnediskriminering, rasediskriminering og tortur. De har stått i politisk kø for innarbeiding i menneskerettsloven. Men nå har Regjeringen stengt døren, og nekter å gi både Kvinnekonvensjonen og Rasediskrimineringskonvensjonen den samme tyngden i norsk lov. Menneskerettsloven har nemlig en egen bestemmelse om forrang - ved konflikt skal menneskerettighetene gå foran bestemmelser i annen lovgivning.

VI SER ingen akseptable argumenter for dette skillet mellom grunnleggende menneskerettigheter. Regjeringen gjemmer seg riktignok bak Makt- og demokratiutredningens flertall, som i august 2003 leverte en sluttrapport der det påstås at innarbeidingen av internasjonale menneskerettigheter i norsk lov bidrar til «folkestyrets forvitring». Denne konklusjonen stiller vi oss uforstående til. At folk er sikret grunnleggende rettigheter er en betingelse for deres frie og like deltagelse i folkestyret, og ikke noe bidrag til forvitring. På hvilken måte, mer nøyaktig, mener regjeringen at en inkorporering av kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven truer demokratiet? Er poenget med det hele at kvinners grunnrettigheter noe enklere kan tilsidesettes hvis de ikke inkorporeres i en forrangslov? Hvordan er dette i så fall et bidrag til revitalisering av det norske folkestyret?

Artikkelen fortsetter under annonsen

REGJERINGEN BONDEVIK vil gjerne framstå som menneskerettighetenes fremste våpendrager. I øst og vest, samt sør - men fra nå av altså ikke i nord, der Regjeringen selv bor. Her gjelder andre regler. FN kan nok ha sine hovedkonvensjoner om menneskerettighetene, men på norsk skal vi fra nå av trekke våre egne skiller mellom disse. Da får vi på norsk noen «særlig sentrale» menneskerettighetskonvensjoner , og noen ikke-så-sentrale konvensjoner. Bare de «særlig sentrale» konvensjonene hører hjemme i menneskerettsloven. Først i rekken av ikke-så-sentrale konvensjoner står, slik Regjeringen ser det, de som verner mot kvinne- og rasediskriminering. De får heller innarbeides i andre lover, slike som ikke har samme rettslige tyngde som menneskerettsloven. «Ett sted må grensen gå!» pleier de å si i Justisdepartementets lovavdeling. Her går den altså. Rett foran kvinne- og rasediskrimineringskonvensjonene. Det har ikke justisminister Odd Einar Dørum noen innvendinger mot.

DET REGJERINGEN faktisk nå har anbefalt, er en formell hierarkisering av internasjonale menneskerettigheter på norsk. FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) skal plasseres i likestillingsloven, dvs. uten forrang. Likestillingsombudet har for lengst sagt i fra om at Kvinnekonvensjonen hører hjemme i menneskerettsloven. Det bryr ikke Regjeringen seg om. Likestillingsloven får holde. Det bør kvinner kunne nøye seg med. For «litt likestilling» er vel bedre enn ingen. Eller hva?

Regjeringen bruker Makt- og demokratiutredningen som politisk fikenblad. For oss som har arbeidet med rettighets- og rettferdighetsspørsmål i denne utredningen, ser fikenbladet ut som ren kamuflasje. Det er nødvendig å gjenta et enkelt poeng: Det var på ingen måte enighet innenfor rammen av maktutredningen om at menneskerettighetsregimet krymper folkestyret. Flertallets konklusjon på dette punktet møtte for øvrig svært sterk motbør da Regjeringen i fjor inviterte til høring om utredningen.

REGJERINGENS ANBEFALING er en kjønnspolitisk misère. Neste gang statsministeren, likestillingsministeren eller noen annen minister åpner munnen for å erklære seg som fullblods feminist, er det bare å si CEDAW. Vi har store motforestillinger mot å klebe kjønn på politikere. Vi innrømmer likevel at vi nok særlig lurer på hva åtte statsråder tenkte da de underskrev regjeringsoppskriften for «litt likestilling». Hvorfor slo ikke Kristin Clemet, Laila Dåvøy, Valgerd Svarstad Haugland, Hilde Frafjord Johnson, Kristin Krohn Devold, Torild Skogsholm, Erna Solberg og Thorhild Widvey i Kongens bord? Hvorfor sa de ikke rett og slett samlet og riktig rungende: Nei, vi aksepterer ikke å sitte her og tildele kvinners grunnrettigheter status som annenrangs menneskerettigheter. Hvorfor sa de ikke det? Hva er egentlig problemet?

Vi håper fortsatt at Stortinget gjør jobben for dem. I de respektive komiteene har Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet gitt beskjed om at de ikke aksepterer et nytt norsk menneskerettighetshierarki. Det håper vi de holder fast ved. Vi håper også at de får følge av flere. Saken burde være enkel. Menneskerettighetene er et udelelig hele. Slik også i norsk lov.