Vikingtida - en gyllen tidsalder?

Etter mitt syn er det ikke overraskende at utstillingen på Norsk Folkemuseum har blitt omfavnet av enkelte tyske naziinspirerte grupper. Jeg ville ha vært svært forbauset om dette ikke hadde skjedd på utstillingens vandring fra Berlin til Oslo.

Det materialet som utstillingen presenterer, er så bredt at det er helt klart at den når fram til forskjellige grupper mennesker med ulike referanserammer og synspunkter på historien.

Det å ville synliggjøre våre mange bånd til Tyskland på 1800- og 1900-tallet er meget godt ivaretatt på utstillingen. Særlig er dette verdifullt for de yngre generasjoner som i hovedsak nå stort sett er vendt mot den engelskspråklige kulturkretsen. Utstillingen får også godt fram den felles historiske referanserammen som Tyskland og Norden lenge har delt. Hvis utstillingen på noe felt svikter, er det fordi den ønsker å formidle/fortelle for mange historier på én gang. Dens imponerende bredde er også dens største svakhet. Den samme svakheten kommer til syne i katalogen. Her lar det seg likevel i større grad forsvare at man behandler mange temaer, men en større konsentrasjon om bestemte emner/synsvinkler kunne gjort den enda bedre.

Tyskland og dets nordiske naboland har gjennom flere århundrer vært manisk opptatt av vikingtiden som modell for nye nasjonsdannelser. Tyskland er på ingen måte alene om å ha fortegnet og fortolket fortidens historie i lys av 'nåtidens' behov. Dette har både svensker, dansker og nordmenn til fulle vært med på. 'Eiendomsretten' til de skriftlige middelalderkildene har stått sentralt i kampen om retten til levningene fra fortiden. Troen på at dette var en gammel fellesgermansk arv har vært levende innenfor forskermiljøet i Norden og Tyskland helt fram mot 2. verdenskrig.

I tillegg har det vært en kontinuerlig intern strid i Norden om hvor de vikingene som bedrev kolonisering av nye landområder, opprinnelig kom fra . Dette har særlig vært en kamp mellom Danmark og Norge om hvilke vikinger som sto bak etableringen av vikingriket i Normandie. Norge har også hatt en langvarig utmattende debatt gående med Island om Leiv Eiriksson og oppdagelsen av Amerika. At Leiv Eiriksson granngivelig var født på Island, og at hans ekspedisjon til Vinland ikke hadde Norge som sitt utgangspunkt, har til alle tider vært glatt oversett av nordmenn.

På samme vis som Tyskland har de nordiske land spesielt brukt vikingtiden for å styrke det nasjonale selvbildet. Sverige trengte sin 'gøtiske storhetstid' etter 30-årskrigen for å styrke sitt eget vaklende selvbilde. Neste gang det opplevdes tvingende nødvendig å ty til fortiden, var etter Napoleonskrigene. Sverige måtte etter freden i Fredrikshamn 1809 gi fra seg en del av Västerbotten, Finland, Åland og den svenske Lappmarken til Russland. På tross av selve fredsslutningen skapte nederlaget likevel en ny og til da ukjent utrygghetsfølelse i Sverige. Man fikk et økt behov for å bygge opp under nasjonale verdier for å styrke den svenske befolkningens historiske bevissthet. Som et direkte resultat av det militære nederlaget opprettet den intellektuelle elite Götiska förbundet. Det var som det het i statuttene, 'en broderlig förening af män, egnade åt upplifvandet av de gamla Göthers frihetsanda, mannamod och redliga sinne'. Forbundet ble stiftet 1811, på initiativ av Jacob Adlerbeth, og hadde som formål å styrke det nasjonale sinnelag og fremme oldtidsforskning.

Danskene lå gjennom store deler av 1800-tallet i konflikt med sine tyske naboer om retten til de sønderjyllandske områdene. Den danske arkeologiske og historiske forskningen ble et viktig redskap i kampen for å bevise danskenes hevdvunne rett til disse landområdene. Jo tidligere man kunne dokumentere at dansker hadde holdt til i Sønder-Jylland, jo bedre var det. Her lå mye av drivkraften til eller motivasjonen for arkeologisk, filologisk og historisk forskning på 1800-tallet. Våre danske naboer har langt opp i vårt århundre legitimert eiendomsrett til store landområder ved å henvise til historisk hevdvunnen rett til deler av det gamle nordiske 'vikingtidsriket'. Island lå under dansk styre helt fram til 1944, Færøyene og Grønland fikk en løsere tilknytning til det danske riket først fra 1948 respektive 1978.

Norske forskere og politikere anvendte gjennom hele perioden fra 1814 til 1905 vikingtidens 'Norge' og dets historie som modell for et nytt selvstendig og handlekraftig rike. Målet var å gjenoppvekke den sovende 'vikingtidsmentaliteten' i den norske befolkningen, for å på nytt kunne gjenskape en selvstendig og handlekraftig nasjon. De hadde ikke her hjemme de samme muligheter og ambisjoner som sine nordiske naboer til å virkeliggjøre noen stormaktsvisjoner, men for øvrig var ikke skillet i argumentasjonen så stort. Prosjektet ble som sådant vellykket. Intelligentsiaen lyktes i stor grad med å skape en historisk bevissthet i det norske folk på tvers av de tradisjonelle skillelinjene mellom by og land.

Tyskland sto overfor den samme utfordringen etter Napoleonskrigene. Den tyske samlingsprosessen fant sted mellom 1815 og 1871. Man vendte seg i tidens romantiske ånd mot fortiden for å finne et felles grunnlag for de tyske småstatene. I deres fortidskonstruksjon smeltet elementer fra tysk 1800-talls folkediktning sammen med elementer fra høymiddelalderdiktet Nibelungenlied og den nordiske Edda-diktningen. De to folkloristene Jacob og Wilhelm Grimm var tidlig på 1800-tallet sentrale foregangsmenn i arbeidet med å skape en tysk/'fellesgermansk' bevissthet. En vel så stor virkning for gjennomslaget av dette tankegodset i befolkningen hadde Richard Wagner med sitt store operaverk Nibelungenringen, som første gang ble oppført i sin helhet i 1876.

Foruten den felles interessen for kildematerialet fra middelalderen i Norden og Tyskland på 1800-tallet, delte man også lidenskapen for nordeuropeernes indoeuropeiske/ariske bakgrunn. Det ariske/germanske folk var etter manges mening mer høytstående enn andre folkeslag. Slike tankebaner preget både England, Tyskland og Skandinavia langt fram mot den 2. verdenskrig. Samtidig fikk sosialdarwinistiske ideer fra annen halvdel av 1800-tallet om 'naturlig utvelgelse' av livsdyktige raser og samfunn, god grobunn. Den vikingtid man i Nord-Europa skapte fram mot århundreskiftet var riktignok tuftet på historisk og arkeologisk kildemateriale, men tolkningsrammen var tilpasset tidsepokens behov. Man hadde behov for å legitimere den sterkes rett til å ekspandere og ta for seg. På det mer 'private plan' fikk heltedyrkelsen et klart oppsving i denne perioden. I Norden ble forskere som Hedin, Nansen og Amundsen de nye vikingtidsheltene. Ingen av de nordiske land overførte som Tyskland dette tankegodset til et nasjonalt handlingsplan. Ideene og menneskeholdningene fortsatte landene likevel i stor grad å dele, selv om man etter krigen i stor grad har tonet ned likhetspunktene.

Utstillingen på Norsk Folkemuseum kunne kanskje i større grad ha lagt vekt på denne siden av 'vikingtidshistorien' i den grad det har vært et ledende tema. Samtidig ser jeg det problematiske ved å lage en for smal historie når man har tilgang på et så rikt, mangfoldig og sammensatt materiale. I vår tid er det absolutt på sin plass å fokusere på relasjonen Tyskland-Norden. Jeg håper utstillingen kan bli en spore til å videreutvikle forbindelsen til Tyskland på mange områder. Vi trenger en motvekt til den angloamerikanske dominansen innenfor vår kultur.