Viksjø, Carlsen og høyhusene

Erling Viksjø var på ville veier da han tegnet høyhus i Oslo og Bergen, hevder Jan Carlsen. Skal denne arkitekturen presenteres, så må det være som et ledd i arkitektenes selvransakelse. Men kanskje er ikke moralsk indignasjon det nyttigste redskap når man skal forstå historien eller vurdere byggverks kvaliteter.

Direktør for Norsk Arkitekturmuseum

Jan Carlsens kronikk i Dagbladet 19. august fikk meg til å minnes følgende utsagn av Odd Brochmann i en forelesning for noen tiår tilbake: «Sveitserstil vil for alltid bli regnet som et lavmål i arkitekturhistorien.»

Jeg stusset over at det ikke skulle være mulig å rehabilitere denne stilen, og forsto at hans aversjon hang sammen med det dominerende syn på 1930-tallet da han studerte arkitektur. I dag vil ikke mange være enig med den salige arkitekturprofessoren. De fleste av oss ser betydelige kvaliteter i sveitserstilen, slik som flere av oss heller ikke har store problemer med å se med forståelse, og glede, på Erling Viksjøs monumentalbygg.

På 1960- og 70-tallet var det ikke så rart at man tok avstand fra en dominerende figur som Erling Viksjø, men i dag må det være mulig å nærme seg disse hovedtrekkene i norsk etterkrigsarkitektur uten at følelsene løper løpsk. Jeg vil hevde at Viksjøs mest problematiske byggverk ikke er noen av hans høyhus, men den adskillig lavere bygningen for Oslo helseråd. Viksjø søkte ofte arkitektonisk kraft ved å gi sine bygninger enkle geometriske former. Dette har ført til at Helserådet har fått en trekantet grunnform selv om ikke tomten har denne fasongen. Derfor har ikke bygningen noen fasade mot St. Olavs plass, men en spiss - og det er ubehagelig. Dessuten flukter ikke bygningens veggliv med fasadene nedover i Universitetsgata. Problemet er at Viksjø var på bortebane da han formet Helserådet. Bygningen er del av et tradisjonelt bymønster som modernisten Viksjø var ukomfortabel med. Hans høyhus er klare brudd. De er formet ut fra helt andre kriterier og lykkes derfor langt bedre.

Jan Carlsen er slumsete i sin argumentasjon. Som alternativ til Viksjø lanserer han Knut Knutsen, «naturtilpasningens estet». Og det er riktig at Knutsens sommerhus ved Portør forsvinner blant svabergene, men er Knutsens LO-bygg å foretrekke framfor Viksjøs Regjeringsbygg? Christian Norberg-Schulz føres som sannhetsvitne flere ganger i Carlsens kronikk, men vi får ikke høre at nettopp Norberg-Schulz har skrevet om Regjeringsbygget med større begeistring enn noen annen ( Bonytt 1959). Carlsen kommer trekkende med debatten om rivingen av Empirekvartalet. Han forstår tydeligvis ikke at også Henrik Bulls påbegynte Regjeringsbygg fra begynnelsen av århundret forutsatte at disse bygningene skulle rives. Carlsen forteller at Ove Bang var «den mest følsomme av våre tidlige funksjonalister». Bang tilhører tiden da det «fortsatt var mulig å gi modernismen et menneskelig ansikt». Den som sammenholder Viksjøs og Bangs høyblokker i konkurransen om regjeringsbygning i 1939 vil ha vanskelig for å forstå at følsomheten var så ulik hos de to når de var stilt overfor den samme oppgaven.

Høyhus i parkmessige omgivelser var Le Corbusiers og Erling Viksjøs ideal. Det var forståelig som en reaksjon mot trangboddhet, men i dag har idealet begrenset relevans. Blant annet fordi vi ikke har råd! Nå bygger vi høyt og trangt isteden. Hydroparken og Regjeringsparken er sjenerøse gaver til byens befolkning som i dag ville være umulig på så sentrale tomter. Når man har vandret opp Teatergata eller Apotekergata er det befriende å kunne puste ut i byrommet foran Viksjøs regjeringsblokk. Man skal være ganske forstokket for ikke å oppleve at til tider høye ambisjoner har gitt oss et regjeringsanlegg som er velpleiet og av god kvalitet. Carlsen ser bare «en av de mest groteske byplantabber i hovedstadens nyere historie». Andre klarer å oppfatte bygningsgruppen som en fin komposisjon der Y-blokken balanserer mot Henrik Bulls sidefløy med høyblokken som det sentrale element. Man kan beklage den skjebne som Arne Garborgs plass har fått og at lokket har fratatt Hammersborg sitt drama som høydedrag, men Deichman har isteden fått en intim forplass.

Også Hydrobygget har Jan Carlsen problemer med å forstå skal være vellykket, så vi får hjelpe ham litt. Viksjø var dristig som gikk imot konkurranseprogrammet og la kortsiden mot Bygdøy allé. Det bør vi være ham dypt takknemlig for. Gata ble lysere og vi ble alle begavet med en offentlig tilgjengelig park da Mogens Thorsens stiftelse ble revet. Hydrobyggets hovedfasade har dessuten en kompleks komposisjon der veggens proporsjoner og vindusformater medvirker til å strekke den høyreiste bygningen horisontalt. I motsetning til Regjeringsbygget har Hydrobygget sin profil i behold, og dermed oppleves det som mer autentisk. Regjeringsparken er blitt fin, men Hydroparken med sine murer i Conglobetong gir oss Viksjø i full utfoldelse, og det er betryggende. Den som har prøvd å sette seg inn i nyere norsk arkitekturhistorie ser umiddelbart at dette er et hovedverk og en berikelse for byen.

Hva så med Rådhuset i Bergen, der har vi vel et Viksjø-høyhus som bare er ille? Carlsen henviser til andre kritikere som skal ha kalt det vulgærfunksjonalisme og villet rive huset. Noe mer klartenkte personer som Henrik von Achen, kunsthistoriker og professor i Bergen, har skrevet ( Byggekunst 1991, s. 230) at «om et par hundre år vil arkitekturhistorikerne kanskje beklage, ikke rådhusblokken, men at ikke også resten av rådhusanlegget ble oppført». Og han har et poeng. Slik rådhusblokken står i dag er den en meningsløs torso. Viksjøs vinnerutkast i arkitektkonkurransen i 1952 forutsatte at høyblokken skulle omgis av en lavere bebyggelse som skapte gårdsrom på begge sider og formidlet en overgang til den eksisterende bebyggelsen. I 1970 ble prosjektet justert slik at Manufakturhuset fra 1646 ble bevart og skulle inngå i den lave plassdannende bebyggelsen. I 1974 ble høyblokken reist, og så ble det med det. Dermed ble resultatet det verst mulige: Bergen fikk den målestokksfremmede høyblokken, men ikke resten av anlegget som skulle forankre bygningen og gjøre den til et verdig rådhusanlegg og en løsning som byen kunne vært meget tjent med. At en senere ombygging har forsimplet inngangspartiet, gjør ikke saken bedre.

Som direktør for Norsk Arkitekturmuseum er jeg takknemlig for at en av våre utstillinger evner å vekke debatt. Taushet hadde vært det verste. Men det blir det godes strid mot det onde når en opprørt Carlsen kjemper mot gamle fiender. Han roper på sine faste helter (Knut Knutsen, Christian Norberg-Schulz og Ove Bang) og tildeler dem kampavsnitt som de må føle seg ganske ukomfortable med. Carlsen prøver ikke å forstå 1950- og 60-tallets arkitektur ut fra de premisser som rådde den gang, og fortsatt gjør hans indignasjon det umulig for ham å se kvalitetene i Viksjøs arkitektur.