Viktig misjon!

Så lenge de fattigste i Sør får det bedre, er ikke misjonsorganisasjonenes verdigrunnlag vesentlig, skriver utviklingsministeren i sitt svar til Terje Tvedt.

TERJE TVEDT HAR

dratt i gang igjen debatten om bistand og misjon. Over to sider i Dagbladet (1/3-04) skapes det nærmest inntrykk av at all norsk bistand går til å finansiere misjonsvirksomheten til det Tvedt kaller kristne fundamentalister. Han kleber den konstruerte og misvisende merkelappen «statsmisjon» på overføringene til norske misjonsorganisasjoner og serverer en fortegnet framstilling av hva norske bistandsmidler brukes til.

Etter å ha lest Tvedts artikkel kan man forledes til å tro at bistand gjennom misjonsorganisasjonene er et nytt fenomen. Det er selvsagt ikke tilfellet. Siden 60-tallet har det vært gitt slik støtte. Ikke mer enn 1 prosent av det totale bistandsbudsjettet blir kanalisert gjennom misjonsorganisasjonene. Deres bistandsarbeid har lenge vært anerkjent av norske myndigheter. For skiftende regjeringer har misjonsorganisasjonene vært en viktig del av det mangfoldet av organisasjoner norsk bistand kanaliseres gjennom. Det er nettopp dette mangfoldet som er noe av styrken i det norske utviklingsarbeidet. Den viktigste grunnen for støtten gjennom misjonsorganisasjonene er imidlertid resultatene som oppnås i form av fattigdomsreduserende bistand på grasrota. Det dreier seg blant annet om helse, utdanning, landbruk og om å gi fattige kreditter, for å nevne noe.

NORSKE BISTANDSMIDLER

går ikke til evangeliserende misjon. Det kanaliseres penger gjennom misjonsorganisasjonene, men disse går til bistandsarbeid - bistandsarbeid som er underlagt akkurat de samme faglige vurderinger og kontroller som øvrig bistand. Det har heller ikke vært noen dramatisk økning i overføringene til misjonsorganisasjonene. Støtten til Bistandsnemnda, misjonsorganisasjonenes paraplyorganisasjon, har riktignok økt de siste årene, men denne økningen er ikke vesentlig større enn hva den er for andre frivillige bistandsaktører de siste ti-tolv årene. Økningen må dessuten ses i sammenheng med at bistandsbudsjettet totalt sett har økt hvert eneste år under denne regjeringen, og med den generelle vektleggingen av frivillige organisasjoner i arbeidet med å bekjempe fattigdom.

Det er også verdt å merke seg at mens Bistandsnemnda i 2002 mottok NOK 139 millioner samlet over bistandsbudsjettet, fikk Norsk Folkehjelp til sammenligning NOK 305 millioner i 2002. Norsk Folkehjelp får altså alene mer enn dobbelt så mye som Bistandsnemndas 16 organisasjoner på deling! Det hører også med til historien at Norsk Folkehjelp og Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon (FAFO) i årene 1991-1997 fikk en økning i sine tildelinger på henholdsvis 284 prosent og 398 prosent. Bistandsnemndas medlemsorganisasjoner står også jevnt over selv for en større andel av utgiftene til bistandsvirksomheten enn mange andre organisasjoner. Nærmere halvparten av bistandsmidlene skaffer de selv, noe mange andre frivillige organisasjoner ikke er i nærheten av. Enkelte organisasjoner henter 90 prosent eller mer fra staten. Uttrykket «statsmisjon» er desto mer misvisende.

BISTANDMIDLER

kanaliseres gjennom misjonsorganisasjonene fordi de er viktige bidragsytere i kampen mot fattigdom. Det er resultatene for de fattige som er viktigst, og så lenge de er gode vil de fortsette å motta bistandsmidler. Gjennom sine samarbeidspartnere i Sør når de ut med sin bistand til steder hvor det ellers ville vært vanskelig. Kirken er mange steder i Afrika den største aktøren og viktigste tjenesteleverandøren i det sivile samfunnet. Bistandsnemndas medlemsorganisasjoner er en viktig kanal for samarbeidet med de lokale kirkene. Skulle misjonsorganisasjonene ekskluderes som bistandsaktører, er det fattige mennesker på grasrota i Sør som vil tape mest. Jeg har samtidig ikke problem med å se at det finnes gråsoner og eksempler på utilbørlig sammenblanding av forkynnelse og bistand. Om dette ønsker jeg en kontinuerlig årvåkenhet, noe jeg konstaterer at også Bistandsnemnda er opptatt av.

Jeg har ikke her tenkt å gjøre meg til aktør i en større utenrikspolitisk debatt, men Terje Tvedts forsøk på kobling mellom misjonens bistandsarbeid og et nøytralitetsperspektiv i forhold til norsk utenrikspolitikk er helt malplassert. Norges «nøytralitet» i den internasjonale sammenheng er knyttet til at vi ikke anses for å ha sterke geopolitiske interesser. Nøytralitetsdebatt i denne bistandssammenhengen er noe helt annet. Det bør ikke komme som noen overraskelse på verken Terje Tvedt eller andre at misjonsorganisasjonene har et ideologisk utgangspunkt for sitt utviklingsarbeid. Det er de imidlertid ikke alene om. Vi støtter et bredt spekter frivillige organisasjoner med en rekke ulike verdisyn. At noen har en ideologisk begrunnelse for sitt engasjement har vi mer respekt for enn mistro til. Skulle man følge Tvedts krav til nøytralitet ville det ikke vært mange, om noen, som kunne drive med bistand. Det finnes nemlig ikke nøytral bistand. Ingen er nøytrale og enhver bistandsaktivitet innebærer verdieksport, enten den utføres av Norsk Luthersk Misjonssamband eller Norsk Folkehjelp. Dette er imidlertid mottakerne fullt ut i stand til selv å vurdere. Å tro noe annet ville være å undervurdere dem.

TVEDT SKRIVER

i Dagbladet at «poenget er ikke om misjonen gjør et godt arbeid eller ikke». Mener Tvedt med dette at hvorvidt en bistandsaktør gjør en god jobb eller ikke er totalt irrelevant? For vår del er det nettopp resultatene de ulike bistandsaktørene kan vise til som er det avgjørende. Poenget må jo være at de fattigste i Sør får det bedre, ikke om organisasjonen som utfører bistandsarbeidet har et verdigrunnlag som alle er bekvem med.

Misjonsorganisasjonene har historisk spilt en svært viktig rolle i vårt samarbeid med utviklingslandene. Samtidig som norsk offisiell bistand kunne feire sine første femti år, kunne norsk misjon se tilbake på hele 160 års virke. Organisasjonene er, med sin nærhet til lokalbefolkningen og evne til å nå de mest utsatte gruppene, fortsatt viktige aktører i utviklingssamarbeidet. Forutsetningen for støtte er nå som før at offisielle bistandsmidler ikke skal benyttes som døråpnere for å oppnå andre mål, men for å skape utvikling og bekjempe fattigdom. De virkelige taperne dersom offentlig støtte til deres utviklingsarbeid falt bort er fattige og marginaliserte grupper på grasrota i Sør.