HAT TRICK: «Ut av det blå» er Terje Mosnes' tredje bok om Molde-festivalen. Her er han i byen under lanseringen av «Jazz i Molde» 8 august 1980. Foto: JACQUES HVISTENDAHL
HAT TRICK: «Ut av det blå» er Terje Mosnes' tredje bok om Molde-festivalen. Her er han i byen under lanseringen av «Jazz i Molde» 8 august 1980. Foto: JACQUES HVISTENDAHLVis mer

Viktig nedtegning av norsk jazzhistorie

Et uvirkelig eventyr skildret med stil.

||| ANMELDELSE: Nå er den her igjen, den årlige Moldejazz. Som om den var en del av naturens lovmessighet, satt igang av drømmer på gutterom for 50 år siden. For hva er det annet enn et eventyr?

En liten småby på nordvestlandet som hver sommer blir vekket opp av sin tolvmånederssøvn. Hverken innbyggere eller tilreisende våger helt å tro det er sant.

Det klinger vitterlig ikke noe tradisjonsrikt ekko av jazz mellom de romsdalske fjell. Det har aldri vært dyrket bomull av farget arbeidskraft på Hjertøya. Å hevde at jazzen oppsto i konfeksjonsfabrikkene, vil være å strekke bomullstråden for langt.

Hvorfor jazz?
«På toppen er Varden, vekteren som vokter byen, med blikket mot møringer i både sør og nord. Den vokter en liten, norsk by, riktignok noe mer storslagent naturomgitt enn de fleste andre, men ellers med sitt småbyliv, som alle de andre. Men Molde huser en jazzfestival. Hvorfor, bokstavelig talt på kloden, skulle akkurat Molde adoptere akkurat jazz av alle kunstformer for en årlig festivalfeiring?»

Slik uttrykte Terje Mosnes seg i boka «Jazz i Molde» (1980). 30 år seinere er festivalen like levende.

Molde International Jazz Festival er blitt knutepunkt på Statsbudsjettet, og har ellers solide støttespillere i næringsliv, nasjonale kulturinstitusjoner og endelig hos sine egne, moldenserne som har pessimisme og skepsis som sine viktigste dyder.

Viktig scene
Nær 200 journalister akkrediteres fra inn og utland. Festivalen er utropt til den viktigste scenen av musikerne selv. Den har mottatt en rekke priser, nasjonale og internasjonale. Festivalen er blitt en enorm folkefest, men er fortsatt - takk og pris - den lille jazzfestivalen den alltid har vært.

I går ble Moldejazz en av fire jazzfestivaler i verden som har holdt det gående 50 ganger eller mer. Hvorfor?

Terje Mosnes er ikke den eneste som har stilt seg spørsmålet, men i jubileumsboken «Ut av det blå» er han nær ved å finne svaret. Faren med en jubileumsbok med ambisjon om å ta for seg 50 festivaler, er at den lett kunne bli en tørr og oppramsende affære. Men til tross for at Mosnes skriver seg kronologisk gjennom historien, unngår han å kjede leseren.

Gode historier
Stilen til Mosnes er, i likhet med sitt objekt, både festivalen og jazzen, leken og assosiativ. Språket er presist og nøkternt, men samtidig underfundig og metaforrikt. Det kler prosjektet - det kler jazzfestivalen - og boka blir lettlest og underholdende.

Kronologien gir oversikt og fremdrift. Men smart tenkt, så brytes den effektivt med anekdoter, flust med fotografier (Vidar Ruud og Roger Engvik) og tegninger (Arne Nøst) som er spredd ut over sidene i tilfeldige glimt fra festivalens mange høydepunkt.

«Ut av det blå» er ingen historiebok om Moldejazz, men en bok med mange av de gode historiene som samler seg opp gjennom 50 år.

Flere steder i boka forsvinner det som måtte ha eksistert av forsøk på objektivitet. Som i all historieskriving er blikket også her subjektivt. Det er ikke å komme bort fra at festivalen er opplevd fra reporterens faste hotellværelse; 503 på Alexandra.. Mosnes er flere ganger inne i festivalens innerste rom, men han er også sin posisjon bevisst og søker den nødvendige distansen. Heldigvis! Som han selv klokt har påpekt: «Kanskje fortoner alt seg annerledes fra jazzcampen, den historien må noen andre skrive.»

Viktig nedtegning av norsk jazzhistorie

Vanskeligheter
Mosnes kjærlighet til jazz og til festivalen er en styrke. Forfatteren rettferdiggjør prosjektet med en dedikerte tilnærming, en kreativ penn og stor detaljrikdom. Da bærer man over med smårusk og repetisjoner, en konklusjon som føles litt for brå og at festivalene fra 04 til 09 kun er oppsummert med budsjettall.

Mosnes vier også plass til mindre gode festivalminner, som Simon (Helge) Flem Devolds nestendrap på festivalen med sin ryktespredning om narkotikadistrubusjon (Sunnmørsposten, 1965); de økonomiske problemer og nesten-konkursen på slutten av 80-tallet; «Sharon/Bondevik/Øverbø-alliansen» som i 2003 ga festivalen en merutgift på 500 000 kroner; den vedvarende linedansen mellom øltelt og jazz; de tunge skyene som alltid nærmer seg og truer festivalen.

Selv om noen helst synes dette bør plasseres i en glemmebok og ikke en historiebok, så må det med.

Mange seire
Det er her Mosnes finner festivalens sjel - instistusjonalisert av ildsjelene Kikkan, Pingen og Store-Petter - den enestående evnen til å manøvrere i bråttsjø; de viktige avgjørelsene som dreier historien i festivalens favør. Når det begynner å røyne på, er det energien, drivkraften og innstillingen - «dette skal vi få til» - som vinner.

Mosnes har fått tilgang til interne diskusjoner og bringer nytt til torgs ved å avsløre festivalens mange seire over tilfeldighetene.

Derfor blir «Ut av det blå» viktig for flere enn jazzmenigheten og moldenserne. Boka forteller på en glimrende måte om mer enn enkeltpersoner, mer enn en jazzfestival i en liten småby. Det er en historie med almen gyldighet, om møtet mellom den lille og den store verden - musikken, energien, galskapen og visjonen. Slik trer den lille festivalen tydeligst fram, med jazzen som metafor, gjennom den lekne prosaen og anekdotiske oppbygningen. Der er Mosnes god. Der er han best. Vel blåst, Mosnes! Gratulerer, Molde!

Kristian Lykkeslet Strømskag (født 1980) har en mastergrad i Nordisk Litteratur og har studert teater i Tyskland. Han har jobbet som dramaturg ved Teatret Vårt, Rogaland Teater og Nationaltheatret. Han er født og oppvokst i Molde.