Anmeldelse: Stian Bromark, «Ingen fred å finne»

Viktig om arven etter 22. juli

Stian Bromark skildrer de politiske og psykologiske langtidsvirkningene av 22. juli i sin nye bok.

UTØYA: Her fra en minnemarkering fem år etter terrorangrepene 22. juli 2011. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB
UTØYA: Her fra en minnemarkering fem år etter terrorangrepene 22. juli 2011. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB Vis mer
Publisert

«Ingen fred å finne»

Stian Bromark

Sakprosa

Forlag: Res Publica
Utgivelsesår: 2021

«Viktig nybrottsarbeid om de psykologiske konsekvensene av 22. juli.»
Se alle anmeldelser

Etter å ha overlevd terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011, flyttet 20 år gamle Hildegunn Danielsen til Australia. Der møtte hun en nordmann som insisterte på at hun skulle være med på ettårsmarkeringen. Hun svarte høflig at det ikke var noe for henne. Da han fortsatte å mase og mente det var hennes plikt, fikk hun nok: «Jeg var der. Jeg gjør akkurat hva faen jeg vil.»

Terror og mental helse

Den intetanende mannen ble spak, mens Danielsen skjønte at hun aldri kom til å slippe unna traumene. Siden har hun utdannet seg til journalist og avlagt flere universitetseksamener – i tillegg til å ha gått til 15-20 ulike behandlere for å få hjelp til å bearbeide traumene. I dag har hun gitt opp helsevesenet og det siste året vært uten behandlingstilbud.

Det er en av historiene Stian Bromark forteller i «Ingen fred å finne». I likhet med filmen «Generasjon Utøya» handler den om langtidsvirkningene av 22. juli.

Størst plass vier han til å skildre og drøfte de psykologiske konsekvensene for de overlevende, etterlatte og pårørende. Men han tar også opp konsekvensene terrorangrepet har hatt for den politiske debatten. Før han til slutt forsøker å samle trådene og forstå hvorfor rosetoget ikke ble etterfulgt av et oppgjør med politisk ekstremisme og terrorisme.

Det er ingen tvil om at Bromarks bok er tankevekkende, velskrevede og ikke minst høyst aktuell, to måneder før tiårsmarkeringen.

Å overleve terror

Sterkest inntrykk gjør kapitlene om de psykologiske konsekvensene av terrorangrepet. At Danielsens historie ikke er enestående, viser han med stor tydelighet i intervjuene med andre overlevende og etterlatte. Jorid Nordmelan forteller at hun nesten ikke husker noen ting fra tiden etter angrepet, mens Gaute Børstad Skjervø skildrer hvordan han på psykologens oppfordring prøvde å bli kvitt angsten for politimenn og hvite varebiler. Emma Martinović var utrolig nok tilbake på jobb på lensmannskontoret allerede mandag 25. juli, i den tro at arbeidet skulle hjelpe henne til å glemme. Etter seks måneder begynte hun å slite med flashback, mareritt og angst. Mens Lisbeth Røyneland skildrer hvordan sorgen over datterens død fortsatt faller over henne ved synet av julebrus i butikkene ved juletider.

I tillegg til deres fortellinger om sorg, traumer og posttraumatisk stress, refererer Bromark fra et bredt tilfang av norsk og internasjonal forskning om å overleve terror. Med disse kapitlene leverer han et veldokumentert bidrag til vår forståelse av langtidsvirkningene av terrorangrepene. De er mer uforutsigbare, utbredte og langvarige enn vi har visst til nå. Ifølge Grete Dyb ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viste mange en bedring det første året, men så stanset progresjonen opp. De siste årene ser det ut til at den mentale helsen har forverret seg for mange.

Manglende oppgjør

Kontrasten mellom beretningene til de overlevende og etterlatte og det offentlige ordskiftet om 22. juli er grell. Som Hallvard Notaker i «Arbeiderpartiet og 22. juli», drøfter Bromark hvorfor Arbeiderpartiet ikke har gått i bresjen for et oppgjør med politisk ekstremisme. Han tar opp Fremskrittspartiets, Høyres og enkelte journalisters påstander om å trekke «Utøya-kortet» når Arbeiderpartiet eller AUF deler sine erfaringer med terror og ekstremisme. Og han lar en overlevende forklare hvorfor Sylvi Listhaugs famøse Facebook-oppdatering om at Arbeiderpartiet er mer opptatt av terroristers rettigheter enn landets sikkerhet, er blitt et vendepunkt. Når en justisminister kan ta i bruk samme retorikk som terroristen, må vi få en utredning av ideologien som motiverte angrepet på demokratiet og arbeiderbevegelsen.

Ingen kan anklage Bromark for ikke å ta opp de vanskelige og presserende spørsmålene som bør bli satt på dagorden under tiårsmarkeringen. Hvor ble det av det politiske og folkelige fellesskapet vi husker fra rosetoget? Hvorfor er det blitt erstattet av et hardere politisk klima, med verbale angrep fra talerstolen i Stortinget, hatytringer på sosiale medier og sms-trusler?

Politikk og økonomi

Ved et par anledninger understreker Bromark at 22. juli må bli en del av skolepensum for barn og unge. Det er det ikke vanskelig å si seg enig i. Men er det egentlig de unge som trenger skolering i demokrati? En ting er at flere av våre folkevalgte har demonstrert manglende forståelse for demokratiske spilleregler og burde fått tilbud om etterutdanning. Men han påpeker selv at de fleste truslene og angrepene på de overlevende kommer fra voksne menn og kvinner omkring femti, med lav skattbar inntekt.

Jeg skulle jeg gjerne ha sett at Bromark ikke bare hadde tatt opp ideologi og politisk debattkultur, men også spørsmålet om hvorvidt økte økonomiske forskjeller og følelse av utenforskap i en mangfoldig verden avler politisk ekstremisme også blant nordmenn.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer