Viktig rockhistorie

Dagbladet anmelder musikkbøker.

BOK: Sju år er gått siden den norske rockhistorikeren Christopher Hjort kom med sitt forrige verk, den omfangsrike og kritikerroste «Jeff’s book», om gitaristen Jeff Beck og hans karriere.


Nå er han på banen igjen med ei ny bok, og det er fremdeles sekstitallets gitarhelter det dreier seg om.

Dype røtter

For så vidt har denne boka en noe villedende undertittel. Kun navnet Eric Clapton er nevnt, men boka har foruten Clapton også gitaristene Peter Green og Mick Taylor som en slags grunnstamme. Alle tre er musikere med dype røtter i blues, og felles for dem var at de alle spilte i bandet til bluesforkjemperen, multimusikeren og bandlederen John Mayall på rekke og rad fra 1965 til 1969.

Også Mayall og bandet hans, The Bluesbreakers, har fått sin karriere plassert under lupen, sammen med diverse andre samtidige notabiliteter og grupper. Foruten Mayall’s Bluesbreakers refereres det til Cream, Blind Faith og Claptons gruppe Derek & The Dominoes. Peter Green settes i sammenheng med Peter B’s, Mayall og Fleetwood Mac, og Mick Taylor plasseres med både Gods, John Mayall og The Rolling Stones. Bare for å gi et inntrykk av hvor omfattende innholdet egentlig er.

Dag for dag

Boka, som for øvrig er skrevet på engelsk, er en slags dag-for-dag historie om disse artistenes karrierer. Ikke bare forteller den hvor de spilte, enten de nå sto på scenen eller var i studio, men i en del tilfeller også hva de framførte og eventuelt la ned på tape. Dette avdekker mye interessant, som for eksempel at Bob Dylan og John Mayall gjorde et mislykket forsøk på å spille inn «If you gotta go, go now» i juni 1965. Og en del misforståelser rundt innspillingen rundt enkelte låter, som for eksempel Bluesbreakers-låta «Greeny», blir her oppklart.

Mange vil hevde at dette er ei bok for nerder og faktafrikere. Kanskje det, det må være tusener av detaljer her, men i så fall er alle som er interessert i rockens historie generelt og de britiske blues-gruppenes historie spesielt for nerder å regne.

GITARHELT: Eric Clapton er en av gitaristene som blir belyst i Christopher Hjorts nye bok om britisk rock og blues. Her fra en konsert i Sveits i 1997. Foto: SCANPIX / AP / PATRICK AVIOLAT
GITARHELT: Eric Clapton er en av gitaristene som blir belyst i Christopher Hjorts nye bok om britisk rock og blues. Her fra en konsert i Sveits i 1997. Foto: SCANPIX / AP / PATRICK AVIOLAT Vis mer

For dette er ei utrolig viktig bok; ikke bare la Mayall og hans band The Bluesbreakers (med nevnte gitarister inkludert) grunnlaget for den bluesbølgen som har skylt inn over Norge de siste tjue åra, men de var også viktige faktorer i utviklingen av det som den gang ble kalt progressiv pop, og som i dag går under betegnelsen progrock.

Mer en tolvtakter

Både kompositorisk og instrumentelt skjedde endringer med musikken fra album til album, komposisjonene ble ofte mer enn tregrepslåter, og gruppene tok mer og mer i bruk blåsere til bakgrunnsbruk på plateinnspillinger. En av grunnene til dette var nok at musikerne fant det noe ensformig å harve ut de samme tolvtakters bluesmønstrene dag etter dag i årevis, og søkte forandringer.

Det er ikke bare tørre telegramfakta som presenteres, det siteres titt og ofte fra britiske musikktidsskrifter og aviser. Ikke bare om musikk, men også tanker om tvil og tro. Mange søkende sjeler blant disse musikerne, en søken som i visse tilfelle førte til at musikere som Peter Green la musikken på hylla i noen tiår.

Illustrasjoner

Hjort står sjøl bak bokas design. Til tross for at de fleste sidene inneholder tre spalter brødtekst, så blir det aldri anstrengende å lese. Sidene er dekorert med en god del illustrasjoner, noen klassiske, andre for meg helt nye. Personlig favoritt er og blir det klassiske fotografiet av Fleetwood Mac der de er uskarpt avbildet i ei søplete gate iført høstklær og et par spaserstokker, et foto som også ble brukt på omslagene på et par norske singleutgivelser.

Foruten en del helsides fotografier finnes del mindre bilder, i tillegg til faktablokker med informasjon om plateutgivelser, både britiske og amerikanske. Kildeangivelser finnes det naturlig nok i hopetall. Forfatteren oppgir i så måte en fyldig bibliografi, et stort antall artikler, foruten at det siteres fra britiske musikkaviser som NME, Melody Maker, Disc og Record Mirror på så godt som annen hver side. Men ikke bare det, Hjort har også hentet fram uttalelser fra våre hjemlige pop-blader som Pop-Revyen og Popnytt.

Til Norge

Med et unntak for de fleste av John Mayall-singelutgivelser, ble alle platene det refereres til i boka utgitt i Norge. Og både Mayall, Cream og Fleetwood Mac entret de norske hitlistene på slutten av sekstitallet, sistnevnte både med singler og LP-er. Og faktum er at fire av John Mayalls tidlige album nettopp er nyutgitt her i landet, med bonusspor som tidligere bare var å få på sjutommere.

Noen fakta til slutt; John Mayall besøkte Norge første gang i januar 1970, på et tidspunkt da Fleetwood Mac hadde vært her Norge to ganger, og nærmest var for norgesvenner å regne. Cream kom derimot aldri til Norge, men Blind Faith spilte i Njårdhallen høsten 1969.


Her er ukas bokanmeldelser

LES OGSÅ: