UTFORDRING: Bashar al-Assad.
UTFORDRING: Bashar al-Assad.Vis mer

Viktig skritt mot fred

Partene er utmattet av krigen.

Meninger

Det er som regel tre forutsetninger for å få slutt på kriger der ingen av partene vinner en knusende seier. Den ene er at ingen av partene lenger tror at de kan vinne. Den andre er at partene er utmattet av krig. Den tredje er at de som kriger snakker sammen. I krigen i Syria er alle forutsetningene nå mer eller mindre til stede. Ingen av partene vil vinne, særlig etter at Russland kastet seg inn i krigen på president Assads side. Partene er utmattet av krigen, bortsett fra kurderne, som slåss for selvstyre, og IS, som alle vil bekjempe, og som vil bli bekjempet hvis alle de andre vil det. Og de partene som holder liv i krigen snakket sammen sist fredag, uten å gå fra hverandre.

Det er et stort framskritt. For første gang etter at Kofi Annan ga opp som fredsmekler i august 2012 er det håp om en slags fred i Syria. Vi sier en slags fred, for Syria vil ikke bli som det var, et diktatorisk familiedynasti, og det vil ikke bli et demokrati, i hvert fall ikke med det første. Utenriksministrene fra USA, Russland, Saudi-Arabia, Iran og Tyrkia var i Wien enige om arbeide for en våpenhvile, og støtte opp om en FN-ledet overgang som inkluderer valg der også diasporaen skal kunne være med.

Den største utfordringen er - som i 2012 - hva man skal gjøre med Bashar al-Assad. Det var han som møtte de første fredelige demonstrasjonene i 2011 med massiv vold. Konfrontasjonen ble møtt med væpnet motstand etter at blant annet mange av Assads offiserer hoppet av og sluttet seg til opposisjonen. For USA, Saudi-Arabia og Tyrkia er Assad derfor ondets rot, som må fjernes. For Russland og Iran er det imidlertid ønsket om regimeendring som er ondets rot. Spørsmålet er altså, hva skal man gjøre med Assad?

Det er klart at han ikke kan komme tilbake som leder for et samlet Syria. Til det har krigen skapt for mange grusomme sår. USA snakker nå om at Assad kan sitte i et halvt år, i en overgangsfase, mens Russland og Iran holder kortene tett til brystet om hvor lang en overgangsfase vil vare, og hva den bør innebære. Den ønskelige tilnærming til et framtidig Syria er en føderalisering av landet der sunniene, kurderne og Assads alawitter alle får sitt i en føderasjonsstat der IS er bekjempet, og for eksempel de kristne er sikret rettigheter som minoritetsbefolkning. Men i Syria er dessverre munnhellet bokstavelig: Den som lever får se.