Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «A Hidden Life»

Viktig, vakker, men altfor lang

Terrence Malick har filmatisert en autentisk motstandshistorie fra nazitida.

KRIGSDRAMA: Den østerrikske bonden Franz Jägerstätter ble henrettet i Berlin i august 1943. «A Hidden Life» er filmen om valget som kostet han livet. Video: SF Studios Vis mer

«A Hidden Life»

4 1 6

Drama

Regi:

Terrence Malick

Skuespillere:

August Diehl, Valerie Pachner, Bruno Ganz

Premieredato:

10. januar 2020

Aldersgrense:

12 år

«Viktig historie, vakre bilder, men altfor langt.»
Se alle anmeldelser

FILM: Blant folk som skriver bøker eller lager film verserer uttrykket «to kill your darlings». Regissør Terrence Malick er ikke en av dem som bekjenner seg til ideen om å kutte ned på eller komprimere det han skaper. Filmen «A Hidden Life» er nesten tre timer lang og enda et eksempel på Malicks uvilje mot å fatte seg i korthet.

Når det er sagt, er det både en viktig historie og vakre bilder han leverer her. Den amerikanske regissøren er elsket av mange for sin hang til intense naturskildringer, eksistensielle problemstillinger og meditative fortellerteknikk. «The New World» fra 2005 og «The Tree of Life» er begge typiske Malick-filmer.

Glemt helt

Her dukker han ned i en historie fra virkeligheten. Den østerrikske bonden Franz Jägerstätter ble henrettet i Berlin i august 1943 for å ha nektet å avlegge troskapsløftet til Adolf Hitler og hans naziregime. Det dreier seg om en sterkt religiøs samvittighetsfange og hans indre kamp omkring troen på enkeltmenneskets medansvar. Jägerstätter var ingen Sophie Scholl-figur som drev aktiv motstandskamp mot nazistyret. I henhold til filmtittelen, som er hentet fra George Eliots «Middlemarch», var han en av de trofaste heltene som levde bortgjemte liv. Men han ble saligkåret av pave Benedikt XVI i 2007.

SAMVITTIGHETSFANGE: August Diehl spiller den østerrikse bonden Franz Jägerstätter som nektet å avlegge troskapsløfte til Adolf Hitler og naziregimet. Foto: SF Studios
SAMVITTIGHETSFANGE: August Diehl spiller den østerrikse bonden Franz Jägerstätter som nektet å avlegge troskapsløfte til Adolf Hitler og naziregimet. Foto: SF Studios Vis mer

Alpeidyll

Filmen handler like mye om familielivet på gården høyt oppe i det østerrikske alpelandskapet. Det er framstilt som noe i nærheten av en «Sound of Music»-idyll, med dansende, leende og hoppende glade barn i bølgende kornåkre blant tjærebredde gårdshus under ruvende, snøkledde fjelltopper. Utsikten mot dalen viser et høyreist hvitt kirketårn, ellers er synsfeltet preget av grønne frukttrær, åkerlapper og beitende kyr og esler.

Musikken er sakral og stemmene – heftig bruk av voice-over – er myke og lavmælte. Det underlige i denne filmen fra Østerrike/Tyskland er at hovedpersonene snakker engelsk, mens bifigurer mumler eller skriker på tysk. Dette funker kanskje for et amerikansk publikum, men for europeiske seere i 2020 må det virke en smule søkt.

Repeterende

Det er en dialogfattig film; mye handler om indre refleksjoner både i de tette kjærlighetsbåndene mellom Franz (August Diehl) og hans kone Fani (Valerie Pachner), og i Franz seinere grublerier på enecella. Filmen veksler kontrastfylt mellom de to stedene. Han blir plaget, hånet og banket opp, mens ungene danser i frodig fjellnatur. De sistnevnte scenene har en tendens til å bli dvelende, idylliserende og repeterende. Autentiske filmklipp fra nazistevner i Tyskland og Hitler i Berchtesgaden gir plutselige påminnelser om den historiske virkeligheten.

Men gradvis vender idyllen seg mot de gjenstridige på fjellgården. Fani blir spyttet på og spottet av landsbyboere som blir stadig mer henfalne til antisemittisk nazipropaganda. Hvorfor kan ikke denne envise bonden bare skrive under på lojalitetserklæringen og leve videre som før? Både biskop og ordfører forsøker å snakke fornuft til Franz.

Bibelsk

Scener fra fengselet Tegel i Berlin, dit Franz blir overført, har nesten bibelske overtoner. Franz har trusselen om dødsdom hengende over seg, og en sympatiserende advokat tilbyr ham å underskrive på en erklæring – altså å fornekte sin tro – for å slippe fri. Dette skjer flere ganger. Dommeren i rettssaken (nå avdøde Bruno Ganz) forsøker å overbevise ham om at motstanden er formålsløs – ingen kommer til å høre om saken engang – men Franz blir bare sterkere i sin gudstro.

Det er viktig at slike motstandshistorier fra innsiden av nazi-Tyskland formidles, og Terrence Malick hadde gjort en enda bedre jobb om han hadde kappet filmen ned med en time.

.