FREDSPRIS: Ossietzky fikk fredsprisen i 1935. Foto: Album / NTB Scanpix
FREDSPRIS: Ossietzky fikk fredsprisen i 1935. Foto: Album / NTB ScanpixVis mer

Viktige varslere eller brysomme landssvikere?

Dessverre er Ossietzkys handlinger og tanker fremdeles aktuelle.

Meninger

Ytringsfrihet er viktig. Det er vi alle enige om. Etter de siste årenes angrep på Charlie Hebdo og andre mål i Europa har vi fått økt bevissthet om dette. Kongen sa i sin nyttårstale 2014 at vi har – og skal ha – god takhøyde for ytringer i Norge. Og utenriksminister Børge Brende kaller ytringsfriheten for «fundamentet som all frihet bygger på». Det er ikke tilfeldig at ytringsfriheten har fått økt støtte i europeiske land samtidig som den har kommet under økende press internasjonalt.

I vesten er «alle» enige om at ytringsfriheten nærmest er hellig - med unntak av de ytringene som rammes av straffeloven. Samtidig øker aksepten for overvåkning i mange land parallelt med økende redsel for terrorisme. Som nasjoner har vi behov for å overvåke dem som ønsker å skade oss. Men samfunnets økte behov for, og grad av, kontroll overfor innbyggerne reiser også behov for mekanismer og systemer som overvåker overvåkerne. Varslere som melder fra om lovbrudd fra statlig hold, har en slik rolle. Varslere er viktige for at verden skal gå fremover og innbyggernes rettigheter beskyttes.

Carl von Ossietzky var en varsler. Han fikk fredsprisen for 1935. Den ble delt ut i 1936 – for 80 år siden. På Nobels Fredssenter åpner vi en stor utstilling om Ossietzky denne uka. Dessverre er hans handlinger og tanker minst like aktuelle i dag som de var i 30-tallets Europa.

Ossietzky var pasifist og journalist. Han var redaktør for ukebladet Die Weltbühne, og en av få som våget å varsle om nazismen og om tysk opprustning. Det var han som fortalte verden at tyskerne bygde opp et hemmelig luftvåpen, stikk i strid med Versailles-traktaten inngått etter 1. verdenskrig. Og det var blant annet for sin rolle som varsler han fikk Nobels fredspris.

Verden har sett mange varslere siden Ossietzky. Mordechai Vanunu er den tidligere israelske atomteknikeren som gjorde Israels utvikling og besittelse av atomvåpen kjent i 1986. Mark Felt ble kjent som «deep throat» , den hemmelige kilden som avslørte Watergate-skandalen. Bradley Manning, er mannen som ble arrestert i Irak 2010 etter mistanke om at han hadde overlevert gradert materiale til WikiLeaks. Her hjemme har vi Robin Schaefer som varslet om kritikkverdige forhold i politiets etterforskning av Monika-saken. Og mest kjent er nok Edward Snowden, IT-teknikeren som etter å ha blitt utplassert i amerikanske National Security Agency lekket graderte opplysninger om omfattende, og ulovlig, amerikansk og britisk statlig overvåkning og spionasje. Felles for alle disse er at de har måttet betale en høy pris for sin varslerrolle. Og felles for de alle er at samfunnsutviklingen og innbyggerne nøt godt av at informasjonen kom ut.

80 år etter fredsprisutdelingen i 1936 er det lett å feire Carl von Ossietzky som en ytringsfrihetens helt. Han ble Hitlers hodepine. Han ble et symbol på motstand mot et regime vi ikke liker. Han ble Hitlers hodepine. Hvis verden hadde lagt mer vekt på hans advarsler, kunne kanskje historien sett annerledes ut. Når vi vurderer de personene som i dag kommer på kant med sitt eget land fordi de forteller om statlige regelbrudd er det vanskeligere å se forskjell på brysomme landssvikere og viktige varslere.

Hvis ytringsfriheten skal være en universell rettighet, må vi sørge for at varslere over hele verden blir behandlet likt. En som varsler om Nord-Koreas atomvåpenprogram må behandles på samme måte som en som slipper informasjon om atomvåpenprogram i andre land. Og de som varsler om statlig etterretning som undergraver borgernes frihet og personvern bør behandles likt, uavhengig om statene de varsler om er demokratier eller diktaturer. Prinsipielt er det problematisk å mene at Ossietzky var en helt fordi han varslet om utviklingen i et Tyskland vi mislikte utviklingen i, men at Snowden er en skurk fordi han varsler om noe som skjer i et land vi liker.

Vi lever på mange måter i åpenhetens tid. Åpenhetens tid ikke fordi regjeringer viser økt vilje til å dele informasjon, men fordi den digitale utviklingen gjør det lettere. Regjeringer, journalister og organisasjoner har tilgang til et vell av informasjon hentet inn fra satellitter, droner, smarttelefoner og computere. Den digitale utviklingen går stadig fortere og mulighetene for hacking blir stadig flere. I dette bildet vil beskyttelse av de som overvåker overvåkerne, altså et vern for varslere, bli stadig viktigere.

Varslerens rolle er tett knyttet til ytrings- og pressefriheten. Varslerens rolle er per definisjon å sprenge grenser og gå ut med informasjon som noen ikke ønsker skal offentliggjøres. At varsleren bak Panama papers-lekkasjen er anonym, viser nettopp hvor farlig det er å påta seg en slik rolle.

Det er mange likhetstrekk mellom Ossietzky og nålevende ytringsfrihetsforkjemperne. Og for ytringsfrihetsaktivistene som i våre dager holder fanen høyt bør det være viktig å forsvare alle typer ytringer, også de som handler om varsling av staters lovbrudd. Verken vernet av ytringsfriheten eller et varslervern vil være mye verdt hvis det kun gir dekning for det som gir politisk gevinst. En helhetlig kamp for beskyttelse av ytringsfriheten utgjør et fundament for både kampen mot terrorisme og kampen for de andre menneskerettighetene. Hvis vi som borgere ikke får tilgang på informasjon, vil også vår rett til å uttale oss, organisere oss og delta i politikk bli kraftig forringet.

Verden trenger varslere. Vi kan ikke tolerere at det er varslerne som får straffen, mens de som har begått lovbruddene det varsles om, går fri. Vi må verne om våre varslere. Nobels Fredssenters bidrag i så måte er å lage en utstilling som gir varsleren Carl von Ossietzky den hedersplassen han fortjener – på fredsprisens øverste hylle.