Viktoriansk mysterium

Nyviktoriansk thriller om svik og hevn og enda mer svik.

BOK: Med et drap allerede på første side, er det ingen tvil om at «Den evige skygge. En bekjennelse» er en slags kriminalroman. Men Edward Glyvers historie er også en oppslukende historie om svik og hevntanker, lagt til England på 1850-tallet.

Viktoriatida har hatt en litterær renessanse de siste åra, det burde være nok å minne om forfattere som Sarah Waters og Michel Faber, som begge har skrevet utmerkede romaner hvor handlingen var lagt til England i siste halvdel av 1800-tallet. Michael Cox, tidligere redaktør i forlaget Oxford University Press, har også lenge vært opptatt av viktoriansk litteratur – han sto blant annet for en antologi med viktorianske spøkelseshistorier for noen år siden – og han har tuklet med romanidéen sin i over tretti år. I fjor ble «Den evige skygge. En bekjennelse» endelig en realitet, og resultatet er virkelig imponerende. Bekjennelse

Boka er, som vi skjønner fra undertittelen, formet som en bekjennelse, og den åpner med et drap fordi hovedpersonen Edward Glyver må finne ut om han virkelig er i stand til å ta livet av mannen han hater så intenst. Derfor velger han seg ut et tilfeldig offer, selv om den han egentlig vil drepe er den svikefulle og hyklerske poeten Phoebus Rainsford Daunt.

«Den evige skygge. En bekjennelse» er mer inspirert av Wilkie Collins enn av Charles Dickens, siden det mystiske står så sentralt i handlingen. For mens Glyver forteller mer av sin historie, avdekkes også hemmeligheter fra hans egen fortid for ham, dermed er både leseren og fortelleren på en slags oppdagelsesreise. Det er store mysterier som avdekkes, intrikate former for svik, ondskap og sammensvergelser, og stakkars Glyver kjemper mot motstandere som både er rikere og mektigere enn ham. Troverdig

Sentralt i handlingen står herregården Evenwood, hvor hans nåde den 25. baronen av Tansor holder hus, og den enorme boksamlingen som finnes der. Men også 1850-tallets London, i all sin prakt og gru, har en viktig plass. Og Cox gjenskaper historien på troverdig vis, han har store kunnskaper og stor fortellerevne, så alt i alt er dette en tykk og god roman det er vanskelig å legge fra seg. Boka er også fint oversatt av Ragnhild Eikli, men den lille tabben på side 29 burde vært oppdaget på et eller annet tidspunkt – telefonen ble først oppfunnet tjue år senere.