Vil bonden dø i et berg av kjøtt?

«I dag fremstår landbrukssamvirket for en del av oss som en av de største hemskoene for et sunnere, billigere og samtidig mer lønnsomt landbruk.»

Mange av dagens ledere i norsk landbruk, i organisasjoner og samvirkebedrifter, har et magisk forhold til virkeligheten. Et medlemsmøte i kjøttsamvirket, når et styremedlem forsøker å tolke årsregnskapet, minner meg en aning om Sarons Dal, ja i Kvinesdal. # For i likhet med Aril Edvardsen utøver de magi. De strever med å mane frem en ønsket, en imaginær virkelighet og nettopp det å tro på den blir det viktigste; i dette tilfelle troen på en næring der om lag 3000 utøvere gir opp hvert år.

Men ifølge de samme ledere lever vi akkurat nå i trengselstider, om ikke i Sarons Dal, så i hvert fall i Gudbrandsdal og andre daler; trengselstidene må til for å sveise oss sammen. Det blir malt fullt av fandener på veggene; den nyeste heter Jens Stoltenberg. Men også de vil før eller senere se lyset, og lovsynge den norske bonden som produserer den beste og reneste, rett nok også den dyreste, maten i verden.

Jeg har en vond følelse av at vi, før det rurale ny Jerusalem daler ned til oss, enten omkommer av kvelning i et berg av Gilde-biff eller drukner i et tjern av Tine-melk.

Noen av oss, og kanskje ikke så få, sitter der på traktorsetet med angsten for dagen i morgen og enda mer i overmorgen, og vet at slik vi driver nå, med fjøs som formelig buler ut av dyr, vil de fleste av oss produsere seg til døde.

Sosialøkonomene kaller det loven om det minkende skalautbytte, våre symptomer er nattevåk, og bondeledernes reaksjon på den er rop om enda mer overføringer, eller de krever bruk av det eneste andre frelsesmidlet de kjenner: regulering.

Noen bønder er rett nok i ferd med å våkne og innse at vi er inne i det som økonomen Erik S. Reinert kaller et tekno-økonomisk paradigmeskifte. Det betyr at ikke bare hva som blir produsert og solgt, og hvordan, vil endre seg radikalt, men også hva vi holder for verdifullt eller skadelig. Men i landbrukets organisasjoner og de store samvirkemastodontene sitter en sverm av agrarbyråkrater som, liksom kardinaler på Galileos tid, hardnakket hevder at jorda er flat. Og at jorda er flat betyr det samme som at vi fremdeles skal satse på bulkproduksjon, stordriftsfordeler, strukturrasjonalisering, og sosialdemokratiets velvilje.

I dag fremstår landbrukssamvirket for en del av oss som en av de største hemskoene for et sunnere, billigere, og samtidig mer lønnsomt landbruk. Men hva skal vi gjøre? I vårt herskende paradigme er den røde og gule HedOpp-bilen fremdeles et rullende symbol som ikke bare frakter griser og kalver langs bygdeveiene, men også trygghet og forutsigbarhet.

De ruller etter hvert til noen få gigantslakterier og meierier, i pakt med noe som blir fremstilt nærmest som en naturlov av dem som styrer samvirket. Men allerede på 1600-tallet forstod den italienske økonomen Antonio Serra at det som skapte større velstand i byene enn på landet, var mangfoldet i næringslivet, som i sin tur genererte økt og mangfoldig kunnskap. Det motsatte av mangfold kan være enfold.

I stedet for å sentralisere, burde samvirkegigantene gå i spissen for å spre produksjonsbedriftene, og dermed fagfolkene og kunnskapsmiljøene, så nær råvareproduksjonen som mulig.

Et lærerikt eksempel kan vi studere i regionen Emilia-Romagna på Posletta, der blant annet parmesanskinken og -osten stammer fra. De 150000 matvareprodusentene i denne regionen, med omtrent like mange innbyggere som Norge, er bundet sammen av et nettverk av kooperativer. Det finnes 650 meierier i Emilia-Romagna. Regionen kjøper blant annet foraktet gris fra Danmark, og sender den tilbake som trendy skinke.

Den interne debatten om bøndenes fremtid er virkelighetsfjern og ofte uærlig. Det er visse elementære, historiske kjensgjerninger vi må erkjenne. Til sammen gjør de oss mer uskikket enn noen annen yrkesgruppe til å takle fremtiden. Jeg skal bare nevne et par forhold:

Mellom 1975 og 1977 steg bøndenes inntekter med rundt 50 prosent. Det såkalte opptrappingsvedtaket i Stortinget skapte en ren bonanza på landsbygden, og med prisløft og alskens støtteordninger forårsaket det en investeringsdiaré. Ja da, mange bønder ble reddet, men til hvilken pris? Årene fra 1976 til 1990, som bondelederne nå fremstiller som et sunket Atlantis, gjorde oss bortskjemte og, hva verre er, på grunn av støtteordningene har vi fjernet oss fra det som var like viktig for fortidens bonde som grønne fingre, nemlig teft for markedet. En ordinær bonde i dag har ingen som helst oppfatning om markeder, og skal ikke ha det; når HedOpp-bilen kjører ut av tunet med oksen eller sauen, skal han ikke bry seg mer.

Det er helt åpenbart at norsk landbruk trenger en del beskyttelse og støtteordninger. Men dersom noe av hovedsaken med den er å beholde levende bygder, er den i høy grad forfeilet, og dessuten urettferdig.

Selv om en del av pengestrømmen til bygdene nå kan kanaliseres til flere typer tiltak enn før, er filosofien bakom nesten den samme som for tyve år siden. Den har resultert i et slags subsidiært apartheid på bygdene. Det arter seg for eksempel på den måten at mens man ustanselig roper på mer støtte til bøndene for å trygge levende bygder, gjør vi ikke stort mer enn å trekke på skuldrene og si at det ligger i tiden, når en nærbutikk må stenge.

Støtten fra det offentlige må gå til lokalsamfunnet, og den må først og fremst brukes til innovasjon, til kreativitet, til ideer, til pionersatsing med høy risiko, til talent og vågemot. Selvsagt går jeg ikke inn for å ta fra slitere, som ikke er i slekt med Petter Smart, produksjonstillegg og arealtilskudd, så sant de holder gården i god hevd. Men hva er virkningen av alle støtteordningene?

Et grelt eksempel på hvordan de underlige oppfinnelsene som skal redde jordbruket fungerer, er oppkjøpsordningen for melkekvoter. Trolig slutter en del av kvoteselgerne med all jordbruksproduksjon. Men mange bruker rett og slett pengene til å øke produksjonen, for eksempel av storfe- eller sauekjøtt, og racet mot undergangen fortsetter.

Professor Normann Aanesland hevder til stadighet at vi må stimulere entreprenørskap og gründere på landsbygden, og det er helt rett. Men mange av dem som blir titulert slik i dag er i virkeligheten ikke nyskapere; de er bare de største haiene. Det er ingen nyskaping å kjøpe opp gårder og kvoter, eller for den saks skyld vandalisere naturen og ødelegge andres beitebruk ved å anlegge hyttebyer. I dag er den virkelige strategien i landbruket en alles kamp mot alle, hvor vi produserer hverandre til døde.

Det er disse aspektene som burde vært gjenstand for den mest intense debatt blant dagens bønder, og ikke om vi skal satse på hobbybønder eller heltidsbønder, eller om vi er for eller imot økologisk produksjon. Midt i dysterheten skimter jeg en gyllen anledning til å pumpe ny livskraft inn i norsk bondenæring, som for øvrig også er i ferd med å sykne hen av gjennomregulert kjedsommelighet. Vi må tilbake, eller kall det fremover, til bondens opprinnelige livsgjerning, som var å utnytte alle de muligheter som naturgrunnlaget rundt ham, og intelligensen og musklene i ham, ga. Svunne tiders bønder i Lesja drev ingen monokultur med ku eller gris. De levde også av jakt og fiske, for ikke å si treskjæring, og de var navngjetne handelskarer fra Trondheim til Toten.

Meningen med livet vårt, så rart det enn høres ut for noen direktører og styreformenn, er ikke å skape overskudd til verken Norsk Kjøtt eller Tine, disse levninger av en foreldet planøkonomisk tenkning. Og hvis vi bønder ikke forkaster det rådende synet på norsk jordbruks rolle som matprodusent, og tenker nytt, vil vi sakte, og kanskje ikke så sakte, men i alle fall sikkert, bli begravd i et dovrefjell av dyre og ensformige produkter som vi ikke engang vil bli kvitt i tidenes dumpingsalg.