Hovedkommentar: Trump og den amerikanske republikken

Vil den amerikanske republikken overleve Trump?

Den amerikanske republikken er skapt for å begrense en Donald Trump. Men vil det holde?

Kommentar

Donald Trump setter den amerikanske republikken på sin største prøve siden 1800-tallet. Det gjenstår å se om den vil tåle vekten av businessmannen fra New York.

«Make America Great Again», viste seg å klinge godt hos eldre, hvite amerikanere i rurale strøk med lav utdannelse og lav inntekt. For slike som dem var USA et relativt sett bedre sted «før i tida».

De preges i dag av fremmedfrykt, normsammenbrudd og tap av status, noe som forklarer mye av den autoritære vendingen som ligger bak Trumps suksess. De er «de glemte menneskene i dette landet», som Trump omtalte i seierstalen.

Men det er ikke bare disse som anser seg som tapere i et dysfunksjonelt politisk system, hvor effektiv politikkutforming til det beste for den jevne borger, har måttet vike for et oligarkisk og semi-korrupt system som er til for de etablerte interesser.

Det er de amerikanske grunnlovsfedrene som må ta mye av skylda for å ha skapt Trump. Allerede fra starten ofret de styringsdyktighet til fordel for begrensning av makt. Systemet er organisert for å trenere og forhindre at folkeviljens representanter skal styrte republikken ut i kaos. USA er ikke et demokrati, men det Francis Fukuyama kaller et «vetokrati».

Det beskriver de mange mulighetene det er for å stoppe politikk. Så lenge partiene har kustus på sine representanter og er relativt samarbeidsvillige, trenger ikke det by på store problemer. Men nå er avstanden mellom partiene enorm og partiene mangler kustus på sine representanter.

Det gir organiserte interesser en uforholdsmessig stor innflytelse. Siden representantene er mer avhengig av rike velgjørere enn partiet for å drive valgkamp, evner ikke partiet å piske sine egne til å stemme for partiets beste.

Da selger heller representantene sin stemme i bytte mot et skattefradrag eller smutthull i loven til den som finansierer valgkampen. Slik svekkes et av rettsstatens viktigste prinsipper, at lovene gjelder alle, og med det tilliten til politikerne.

Et av Hillary Clintons største problem er at hun personifiserer denne måten å drive politikk på, godt hjulpet av radioverter og tv-kanaler som spyr ut kontinuerlig propaganda.

Det forklarer hvorfor Trumps manglende respekt for institusjonene og spillereglene ikke har straffet, men tjent ham. Dette er kritikken mot demokratiet på 1930-tallet om igjen. For mange framsto Trump som den sterke lederen som kan røske opp i korrupsjonen i hovedstaden.

Ingen steder er de politiske partienes forvitring tydeligere enn hos Det republikanske partiet. De har vist seg helt uten evne til å koordinere en ønsket motstand mot Trump, selv om han kontinuerlig har vist null respekt for dem.

Det er ikke bare et problem for republikanerne, men også for republikkens tåleevne. Nå som republikanerne har vunnet Senatet og Kongressen, og vil sikre et langvarig flertall i Høyesterett, er det bare Trumps eget parti som kan forhindre de verste utslagene av hans politikk.

Trump vil selvfølgelig møte samme vetokratiet som Obama har gjort, men hvis Trump gjør alvor av pratet om å reformere systemet i Washington, kan ting stille seg annerledes.

Gitt at vi nå står ovenfor et konstitusjonelt øyeblikk, hvor det er tilstrekkelig med bevegelse for endring, kan viktige bærebjelker i det amerikanske systemet ryke. Evner ikke Det republikanske partiet å samle seg, kan hver enkelt la seg lokke utpå galeien i frykt for Trumps velgertekke.

I seierstalen snakket Trump om forsoning og behovet for å bygge opp landets infrastruktur og ta vare på veteranene, og hørtes dermed ut som en mindre intelligent og veltalende versjon av Franklin D. Roosevelt.

I et mindre optimistisk scenario var det ikke Roosevelt, men et ekko fra 30-tallets kontinental-Europa vi hørte.

Trump har allerede lovet et mer proteksjonistisk og egoistisk USA, både militært, økonomisk og i klimasammenheng. Han legger også opp til en mer aggressiv front overfor IS, gir blaffen i internasjonale konvensjoner og flørter med autoritære ledere som Putin. Vi vet enda ikke om han selv akter å bli en.

Før den tid er det utenriks Trump kan gjøre mest skade. Det er dessverre også her den amerikanske presidenten har størst fullmakter. Valgkampen har vist at Trump ikke er en mann som nødvendigvis er ved sine fulle fem.

USAs neste president er en mann som ikke evner å besinne seg i møte med kritikk og som viser alvorlig svekket dømmekraft. Denne mannen kontrollerer nå en av verdens to største arsenal med atomvåpen. Det kan bli stygt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook