Den søteste og livligste unge damen i dagligvarebutikken min for tretti år siden var innvandrer. Hun satt i kassa, snakket perfekt norsk og var elsket av oss alle. Siden min kjæreste og jeg på den tid hadde hver vår husholdning, var jeg blant de få menn som handlet melk og brød hver eneste dag – noe som må ha bidratt til at denne kvinnen trodde jeg var en enslig ungkar.

En dag mens jeg la mine varer i plastposen, sa hun: «Vil du gifte deg med meg?» Jeg trodde det var en vilter spøk, men hvorfor så hun sjenert til siden? Jeg la episoden bak meg, men stemningen ved kassa var endret. Et par uker senere fortalte min ugifte nabo om en tilsvarende opplevelse ved den samme disken, og jenta i butikken så tungsindig og fortvilet ut. Jeg forsto da at noe alvorlig var på gang og spurte butikksjefen om han visste noe mer om sin medarbeider. Jo, da. Hun skulle gifte seg med en nevø fra Østen, og hun måtte droppe sine planer om å begynne på sykepleieskolen til høsten og flytte inn med ektemannen på et ledig rom hos en familie i en annen bydel. Sjefen fortalte at hun var fortvilet og gråt mye. Noen uker senere var hun borte.