Danmark: En av forfatterne bak «Ulikhetens pris» skal ifølge innleggsforfatteren ha sagt at dersom man ønsker å leve den amerikanske drømmen, bør man flytte til Danmark hvor den sosiale mobiliteten er høy. Foto: Rolf M. Aagaard / Aftenposten / NTB scanpix
.
Danmark: En av forfatterne bak «Ulikhetens pris» skal ifølge innleggsforfatteren ha sagt at dersom man ønsker å leve den amerikanske drømmen, bør man flytte til Danmark hvor den sosiale mobiliteten er høy. Foto: Rolf M. Aagaard / Aftenposten / NTB scanpix .Vis mer

Debatt: Velferdsstaten

«Vil du leve den amerikanske drømmen, bør du flytte til Danmark»

Det er stor oppslutning om de skandinaviske samfunns relativt små økonomiske forskjeller og velferdsstaten.

Meninger
Ingvild Reymert. Foto: www.sturlason.no
Ingvild Reymert. Foto: www.sturlason.no Vis mer

Nå gjør høyresiden igjen et forsøk på å skrive om historien. I et innlegg i Dagbladet skriver den svenske, konservative skribenten Nima Sanandaji at det er den nordiske kulturen og ikke velferdsstaten som er årsaken til små forskjeller i Skandinavia. Dette er gammelt argument som lett lar seg tilbakevise.

Sanandaji hevder at skattepolitikken har lite å si for de små forskjellene i de nordiske landene. Hvordan Høyre/Frp-regjeringens skattepolitikk har gitt store skatteletter til de aller rikeste, og småpenger til folk flest er et eksempel på det motsatte. De 0,1 prosent rikeste, målt i formue, fikk gjennomsnittlig 298 000 kroner i skattelette i 2014 og 2015 sammenlagt.

Overføringer fra de rike til de fattige er også bra på lang sikt, fordi små forskjeller skaper økonomisk vekst – kaka som skal fordeles blir større. En nylig utgitt OECD-rapport viser at dersom ulikheten ikke hadde økt fra 1985 til 2005 ville den samlede økonomiske veksten i OECD vært 4,7 prosentpoeng større.

Det er også svært spesielt å argumentere for at velferdsordninger ikke skaper mindre forskjeller. Statistisk sentralbyrå har beregnet at om barnetrygden hadde blitt justert i takt med prisstigningen fra 1996, ville vi hatt 18 000 færre fattige barn i dag. Det er ett konkret eksempel på hvordan bedre velferdsordninger ville ha skapt mindre forskjeller og vært fattigdomsbekjempende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At forskjellene i Norge var relativt små i 1960, før fremveksten av velferdsstaten, bruker Sanadaji som et bevis på at det er kultur og politikk som er årsaken til små forskjeller i Norge. Økonomene Einar Lie og Jo Thori Lind mener det er her han bommer mest. De fleste forskere vil heller peke på et bredere institusjonelt grunnlag, som vokste frem lenge før 1960, skriver de.

Et organisert arbeidsliv er også avgjørende for små forskjeller i et land, som blant annet sikrer at de lavtlønnede ikke er like dårlig betalt som vi ser i en rekke andre vestlige land. Disse ordningene var på plass lenge før 1960.

At høyresida prøver å argumentere for at små forskjeller skyldes kultur er ikke noe nytt. I «Ulikhetens pris» av Kate Pickett og Richard Wilkinson plukker forfatterne kulturargumentet fra hverandre. Blant annet viser de hvordan Sverige og Japan, som til tross for store kulturforskjeller er land med små inntektsforskjeller, mens Spania og Portugal på tross av kulturelle likheter er svært forskjellige når det kommer til inntektsforskjeller. I Spania er forskjellene relativt små, i Portugal er de store.

Japan og USA har også begge byttet plass på den internasjonale rangeringen av interne forskjeller. Japan var på 1950-tallet et land med store forskjeller, mens USA på denne tiden var et land med små forskjeller. I dag er det motsatt. Denne utviklingen kan ikke forklares med «kultur», det handler om politikk.

Effekten av velferdsstaten handler om mer enn BNP og levealder, som Sanandaji fremstiller det som. Pickett og Wilkinson viser at de samfunnene som har minst inntektsforskjeller, er de beste samfunnene å bo i – for alle.

I landene der ulikhetene er store, stoler folk mindre på hverandre, rusmiddelmisbruk er mer utbredt, levealderen er kortere, barnedødeligheten er høyere, flere lider av fedme, voldskriminalitet er vanligere, flere sitter i fengsel, og den sosiale mobiliteten, altså sjansen til å få en annen samfunnsposisjon enn foreldrene, er mindre.

Som Wilkinson har formulert det: «Vil du leve den amerikanske drømmen, bør du flytte til Danmark, hvor den sosiale mobiliteten er langt høyere».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook