HJEM FOR MEG: Dette er boligen til en mann som nærmest har dehumanisert seg selv, skriver Kjetil Rolness. Illustrasjon: Flu Hartberg
HJEM FOR MEG: Dette er boligen til en mann som nærmest har dehumanisert seg selv, skriver Kjetil Rolness. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Vil du virkelig bli skremt av Donald Trump? Se hans vakre drømmehjem

Slik bor en amerikansk diktator.

Meninger

VIDEOSNUTTER med Donald Trump er blitt en egen skrekksjanger på sosiale medier. Vi har sett ham skryte av penisstørrelsen, hetse kvinner for utseende og alder, sammenligne migranter med slanger, og oppfordre tilhengerne til å bruke vold mot politiske demonstranter. Vi har til og med sett ham bli fysisk selv: overfalle en mann bakfra, legge ham i bakken, slå ham flere ganger i ansiktet, og etterpå barbere håret av hodet hans, mens mannen skriker og en annen holder ham fast.

Det siste er et opptak fra et ellevillt wrestling-show i 2007. Alt sammen «fake» og avtalt spill, slik opplegget er i denne liksomvoldelige stunt- og teatersporten. Men likevel. Trump stiller helhjertet opp. Nyter rollen som bølle. Pisker opp publikum. Og nå har han gjort amerikansk politikk til et verbalt wrestling-sirkus. Alle som ikke kan sporten, ser ut til å tape.

MANGE DONALD-VIDEOER er brutalt krøsskleppa og ute av kontekst. Det var rivalen Marco Rubio som først satte spørsmålstegn ved «utstyret» hans, og Trump bare svarte. Trump bruker faktisk mer taletid på handel og arbeidsplasser enn på hets og fornærmelser (derav appellen til folk som ikke behøver å være evneveike eller rasister). Men likevel: Mannen er åpenbart uegnet som politiker og statsmann. President Trump som militær øverstkommanderende for en atommakt? Man ser etter nødutgangen. Trump på statsbesøk i Europa? Man griper etter puten. «The Don» vil falle helt igjennom i dialogue med Jonas Gahr Støre.

Men det finnes enda mer skremmende uttrykk for Donald Trumps personlighet og verdisyn enn hans taler og tweets. Jeg har sittet på billedbevisene i stua mi i nesten tjue år. De viser ikke en orangehudet skrikeape med hentesveis og fæle grimaser. De viser ikke engang Donald Trump.

PÅ NITTITALLET hadde jeg et oppheng på coffee-table-bøker om interiør og arkitektur. Store, tykke, glansede. Innbundet eyecandy som raskt ble støvsamlere i hylla. En av bøkene, «New York Interiors» (Taschen 1997), viste de omhyggelig innredete hjemmene til Manhattans kulturelite, særlig «boboene». Men midt i denne kavalkaden av urban kreativitet og minimalisme kom oddsbomben:

Et hjem for en konge. En eiendomskonge. Som ville bo som en annen konge: Ludvig XIV av Frankrike. Selv om byggeåret var 1983. Og leiligheten (på 3000 kvm) befant seg i en moderne skyskraper.

Donald Trump hadde omskapt de tre øverste etasjene i Trump Tower til en slags filial av Versailles. Med gull, marmor og speil overalt. Fullstendig løsrevet fra bygningen, fra byen og fra tidsepoken. En barokk boble med utsikt til Central Park.

SÅNNE BOBLER kan ha sin eiendommelige sjarm. Ta Graceland, med sitt berømte «jungelrom», der Elvis Presley oppfant en ny stilart: polynestisk postordremodernisme. Eller pianist-entertaineren Liberaces hjem med flygelformer overalt og et soverom med takmaleri basert på freskene i det sixtinske kapell. Eller eventyrslottene til den «gale» kong Ludvig II av Bayern, laget i ren eksistensiell nød: «Å, det er helt nødvendig å skape slike paradiser, slike poetiske tilfluktssteder hvor man for en stund kan glemme den forferdelige tiden vi lever i.»

Jeg har skrevet en hel bok til forsvar for sånne drømmere. De som er skamløse og smakløse inntil det makeløse. De som hensetter tilskueren i en blanding av svimmelhet og ærefrykt, selv når hele skuet byr en imot: Uimotståelig redselsfullt! Så jeg er ikke akkurat prippen.

MEN BOLIGEN TIL TRUMP var annerledes. Vulgær, men på ingen måte vidunderlig. Jeg husker jeg reagerte på det allerede den gang. Det fantes ikke snev av sjarm, romantikk eller eksentrisitet i disse overlessede, men mennesketomme rommene. Her var noe kaldt og bastant, nesten uhyggelig. Interiøret var rett og slett autoritært. Det lignet hjemmet til en diktator. Slik vi kjenner det fra vår nære historie: Ceausescu. Saddam. Gadaffi. Janukovitsj. Denne kitschen er dermed ikke bare estetisk, men politisk, slik forfattere som Hermann Broch og Milan Kundera har beskrevet. Fasaden skjuler og sminker realitetene, som gjerne er grå, kanskje ubehagelige, i verste fall grusomme. Trumps interiør er «great» på samme måte som hans eget slagsord lover å gjøre Amerika «great» igjen. En vakker besvergelse, svak på innhold og realisme. Og man aner at noen andre må ta risikoen og regningen.

MEN TRUMP BOR altså med familien midt i sin allerede realiserte utopi. Dengang som nå. Han har skiftet kone, men ikke stil. Penthouse-versjonen av solkongens palass er nesten uforandret siden 80-tallet. På et av bildene i boken har noen plassert to lekebamser i en av barokklenestolene i stua. Virkningen er mer hjerteskjærende enn koselig. Bamsene påminner om det enorme fraværet av alt vi forbinder med et hjem. Ingen ser ut til å bruke sittegruppen i stuen. Stolene står metervis fra hverandre, i symmetri, uten noe menneskelig sentrum. Dette er boligen til en mann som nærmest har dehumanisert seg selv. Donald Trump lever i et glitrende kabinett, et storslått monument over kapitalisten og imperiebyggeren Donald Trump. Man trenger ikke noen voksdukke i Madame Tussauds med et slikt hjem.

Det er allerede skrevet dystopier om Trump både som «Amerikas første diktator» og «Amerikas siste president». Interiørperspektivet gjør slike visjoner livaktige. Om Trump inntar Det Hvite Hus, må totalrenovering påregnes. Nancy Reagan brukte en million dollar på oppussing da hun og Ronald flyttet inn i 1981. Donald og Melania vil bruke de tidobbelte, om de får muligheten. Og hva vi skje etter at en fornærmet og forbannet Trump har tuklet med atomknappen? Selv har jeg ingen problemer med å se for meg en post-apokalyptisk scene der opprørere eller vandaler inntar dikatorens hjem, stjeler det dyreste løsøret og raserer resten. I trappeløpet mellom etasjene i Trumps leilighet er det allerede et enormt veggmaleri av antikke ruiner. Men du merker ikke at du går tett på undergangen. Teppene i trappa er fire cm tykke.